17. mai er vi så glad i!

Familien Mulelid anno 17. mai 2010!

17. mai feiring i utlandet er noe for seg selv, noe som kanskje har sammenheng med at nasjonalfølelsen har en tendens til å øke med avstanden til hjemlandet. I dag, 17. mai, var vi samlet rundt 60 personer på Den norske skolen i Arequipa. Denne gangen var vi også så heldige å ha besøk av Kjell Jaren (Regionleder, Sør-Amerika) og Øyvind Aasland (leder, NLM Utland). Vi startet dagen med en fantastisk felles frokost, før vi gikk i tog rundt på skoleområdet. Etter en liten pust i bakken (og kjøp av is hos den innleide isdamen) ble det lek og moro, før hele gildet ble avsluttet med grilling og kaker. Og alle var enige om at det hadde vært en flott nasjonaldag!

Frokosten er servert!!!

17. mai-toget i Arequipa er ikke som alle andre 17. mai tog. Men at det var et flott tog var alle enige om!

På 17. mai må man også ha mat, og her koser vi oss med grillmat.

Vi hadde mange innslag fra elevene på DNS, og her er de yngste elevene midt i fremføringen av "I Bakvendtland".

Det jobbes fortsatt med byggingen av SETELA på området til DNS i Arequipa. Men nå nærmer det seg slutten, og i neste uke begynner undervisningen i administrasjons- og undervisningsbygget (på bildet).

I "lavlandet"

Nå er vi igjen kommet ned i det vi selv omtaler som "lavlandet". Vi snakker da om Arequipa, som rent høydemessig ligger omtrent på nivå med Galdhøpiggen. Men for oss oppleves dette som om å komme ned i lavlandet. Ikke minst er det mye varmere nå i Arequipa enn det er i Juliaca, selv om de som bor i Arequipa syns det begynner å bli litt kaldt her. Årsaken til at vi nå befinner oss i Arequipa, er at vi har fellesuke på Den norske skolen (DNS). Fellesuka bygger opp mot det vi tror skal bli en flott feiring av 17. mai. Vi kommer selvsagt tilbake med et velfylt blogginnlegg fra 17. mai feiringa i Arequipa!

Fellesuke betyr flere elever, og ikke minst gir det muligheter til å spille fotball sammen!


Dette er det fantastiske lærerkollegiet ved Den norske skolen i Peru, minus fotografen (Robert).

Vår siste fjelltur i Peru?

Det nærmer seg ubønnhørlig slutten på vårt opphold i Peru, og her i Juliaca skal vi nå være bare i ca. 2 1/2 uke til sammen. Resten av tida skal vi være i Arequipa. Vi og familien Hovda dro derfor i helga på det som kan være vår siste fjelltur her i Peru. I samme område som vi var på skoletur (se forrige blogg) er det også mange topper som kan bestiges, og vi valgte oss ut en topp som ligger på ca. 4 900 meter over havet. Alle utenom de to minste (Mika og Solveig) var med på turen, og vi startet i samla flokk. En del fikk litt motivasjonsproblemer underveis, så til slutt var det jeg (Robert), John Henrik, Sverre og Brith Jorunn som var igjen. Heller ikke vi kom helt til topps, for vi måtte stoppe på en liten topp ca. 100 høydemeter fra toppen. Vi hadde kort og godt ikke tid til å nå selve toppen! Men det var en flott tur i et utrolig flott landskap.

Her er far og sønn på "nesten-toppen". Den virkelige toppen er bak oss.

Her er vi på veg ned fra toppen. Det er mektig å gå i et landskap der det er flotte fjell på alle sider.


Vi var ikke alene på fjellet. Vi møtte flokker med alpakkaer, kyr og sauer - og ikke minst bjeffende gjeterhunder.


Denne alpakkaflokken møtte vi på rundt 4.700 meter over havet. Mannen på motorsykkel (han kom bare plutselig kjørende oppe på fjellet) er en av to gjetere som har base her oppe. Det er både et hardt og ensomt liv.


Disse spesielle kaktusene/palmene (jeg er faktisk ikke helt sikker på hva som er riktig benevnelse) er svært sjeldne, men her i området var det mange av dem.

Besøk fra Bolivia

Det er alltid hyggelig med besøk, og denne uka har vi i Juliaca vært så heldige å ha hatt familien Eggebø på besøk. De er misjonærer i Bolivia og bor i Cochabamba. Barna dere - Håvard, Markus og Ovidie - utgjør også Den norske skolen i Bolivia, og derfor ble denne uka også en fellesuke mellom DNS i Bolivia og DNS i Juliaca. Og det ble en flott opplevelse for begge skolene. Når vi har seks elever og de har tre elever, så blir det fort litt små miljø på skolene. Derfor er det viktig å kunne møtes og oppleve et større fellesskap. Det var også hyggelig for oss som er lærere i Juliaca å få besøk av Anne og Jofrid, som utgjør personalet ved DNS i Bolivia. Vi hadde vanlig skole fra mandag til torsdag, før vi på fredag dro på utflukt til steinformasjonene utenfor Ayaviri. I flott høstvær (ja, for nå er det høst i Peru) koste vi oss i Guds utrolige natur, og det ble en flott avslutning på skoleuka.

Det er alltid hyggelig å få flere i klassen, og for de eldste elevene var det spesielt artig å få besøk av ei jente............

Det kan bli litt kjedelig for Silas og Andrea å bare være to elever i klasserommet. Men denne uka ble elevtallet blant de minste fordobla, og det var kjekt!

På skoleturen benytta vi anlendningen til å vasse litt i elva.

Vi har også benyttet anledningen til å feire bursdager. Både Randi Helen og John Henrik (tenåring!!) har hatt bursdager denne uka, i tillegg til at Silas Hovda og mor/datter Eggebø har bursdager nå i slutten av april. Og det måtte jo selvfølgelig feires!

Tre fornøyde jubilanter - John Henrik (13), Ovidie (12) og Silas (8)

Byen vår

Deler av Juliaca sett fra et høydedrag, ca. 4160 m.o.h.

Vårt hus i Juliaca ligger omtrent midt på dette bildet. Huset nærmest (med glasstak) er byens svømmehall.

Juliaca ligger midt i turistløypa i Peru, men samtidig er dette en by som turistene stort sett holder seg unna. I turisthåndbøkene står det også at man med fordel kan dra forbi Juliaca. Byen har et flott nærområde, men selve byen er ikke direkte vakker. -Jeg har sett finere byer, er et sitat som mange besøkende kan skrive under på. Samtidig har byen noe som mange tursitbyer mangler. Den har en ekthet og et fascinerende kaos som på mange måter kompenserer for at den ytre sett ikke har så mye å tilby. Her kommer en liten billedreportasje fra Juliaca- vindenes by! (som faktisk er bortimot et offisielt slagord for byen).

Som mange andre byer i Peru har Juliaca en kristusfigur (Cristo Blanco) som skuer ut over byen.

Gatebildet i Juliaca kan være litt kaotisk. Dette bildet er hentet fra "møbelgata", og her finner vi fotgjengere, sykkeltaxier, biler og møbler i skjønn forening!

Juliaca har en ordfører som tydeligvis har store planer om å bli gjenvalgt. Dette har ført til et ganske omfattende pengeforbruk det siste året. Det er åpnet både kunstgressbane, skatepark, sklie og diverse trappekonstruksjoner som den på bildet. Dette er helt klart med på å forskjønne byen, men samtidig kan det jo diskuteres om dette er riktig prioritering av offentlige midler i et område der det også er mye fattigdom.


Selve byen ligger på den flatte høysletta, Altiplano. Men rundt byen ligger det mange åser og høydedrag. Det gir et flott turterreng.

Her er deler av familien Mulelid og familien Hovda på tur opp til varden, 4160 m.o.h.

I Juliaca finnes det et terrengsykkelmiljø på rundt 20 - 25 personer. De har laget en skikkelig sykkelløype i terrenget utenfor Juliaca. Her er det en som viser oss sine hoppferdigheter.

Det går ikke an å skrive om Juliaca uten å nevne to svært så synlige faktorer - hunder og søppel. Som det fremkommer av bildet hører disse to tingene også ofte sammen. I følge en lokalavis i fjor høst så finnes det minst 30 000 hunder i Juliaca. Til sammenligning bor det mellom 200 000 og 300 000 mennesker i byen. Halvparten av disse hundene kan defineres som mer eller mindre løshunder, så det er en viss sannsynlighet for at du møter noen av disse hundene på din ferd i Juliaca. Heldigvis oppfører de fleste hundene seg greit, og rabies er også lite utbredt.

En påske er over

Litt slektstreff har det også blitt denne påska. Her nyter vi et bedre måltid sammen med Olve i Arequipa. I skrivende stund er Olve hos oss i Juliaca.

Da er påska 2010 historie, i hvert fall for oss som bor i Peru. 2. påskedag finnes jo ikke her borte, og 1. påskedag er som en vanlig søndag. Etter en kort visitt til Bolivia i palmehelga har vi stort sett vært i Arequipa denne påska. Tanken var at vi skulle oppleve litt av de påsketradisjonene som preger denne byen. Arequipa blir omtalt som en av de mest religiøse byene i Peru, og den katolske kirke har sterkt fotfeste her.

På skjærtorsdag var det kirkevandring i Arequipa. Det er mange kirker i Arequipa sentrum, og på kvelden skjærtorsdag er det lagt opp til at folk kan vandre mellom disse kirkene. I kirkene gjennomføres det ulike sermonier, og de fungerer som poster på en slags kirkevandring. Sentrum er delvis stengt av for trafikk, og det er et yrende folkeliv i sentrum. Oppslutningen om denne kirkevandringen er svært stor, og det kan være at dette er noe en god katolikk må gjøre for å nettopp være en god katolikk.


Romerske soldater til hest hører med i et spill om Jesu liv og død. Men brukte de romerske soldatene solbriller?


På langfredag var vi først og så på et spill som omfattet både Jesu liv og Jesu død. Spillet foregikk i og rundt torget i en bydel i Arequipa, og det var såpass omfattende og langvarig at vi måtte gi oss etter Jesu siste måltid. Men vi rakk å få et inntrykk av en spilltradisjon som er litt ulik den vi er vant til. Vi er vant til at ulike spill og oppsetninger skjer på en scene, og vi sitter som tilskuerer og ser på det som skjer på scenen. Også dette spillet foregikk delvis på ulike scener, men spillet var ikke statisk. Det var bokstavelig talt i bevegelse hele tiden, og mange folk fulgte med fra post til post. På denne måten ble dette også en slags påskevandring for de av tilskuerne som valgte å være med fra A til Å, og for mange var kanskje det å delta på en slik vandring viktigere enn det frelsesbudskapet som Jesus kom med.

Jesus vasker disiplenes føtter.

Dette "pasjonsspillet" var et spill i stadig bevegelse. Og flere av tilskuerne fulgte med som et haleheng til Jesus og hans disipler.


På kvelden langfredag var vi også vitne til en - for oss - litt underlig forestilling. Under en relativt stille og svartkledd prosesjon ble en kiste med en Jesusfigur bragt ut av en av kirkene i Arequipa og ført gjennom gatene. Tanken bak dette var å vise at Jesus nå var tatt ned fra korset. På mange måter var dette en sørgeprosesjon, og for oss blir dette overfokuset på Jesu død litt underlig. Han stod jo opp igjen! Og det er det jo en god grunn til å feire!!!


Jesus føres ut i sørgeprosesjon i Arequipas gater.

Vel tilbake i Juliaca feiret vi 1. påskedag med en tur ut i Guds frie natur. Ved byen Ayaviri (på vegen til Cusco) finnes det noen fantastiske fjellformasjoner, og vi og familien Hovda tok med oss kaffe og kaker og koste oss i et flott landskap.

Tre blad Mulelid ut på tur!


Peru er full av underlige fjellformasjoner, og 1. påskedag så vi nærmere på noen av disse.

Langfredagstanker

I dag er det langfredag, og dette er sannsynligvis den største helligdagen i Peru. Da tas ulike kristusfigurer ut av kirkene, og disse figurene tas med i prosesjoner i gatene. For oss er langfredag også en viktig merkedag, men den er bare et stoppested mot oppstandelsesdagen - 1. påskedag. I det katolske Peru forbigås nesten 1. påskedag i stillhet, og det er kanskje et signal om at dette såkalte kristne landet har mistet noe vesentlig i sin kristendomsforståelse.

Det kan være stor tilstrømming til kirkene i Peru ved høytider og religiøse festivaler. Dette bildet er hentet fra inngangen til katedralen i Arequipa på skjærtorsdag.

Det er kanskje ikke riktig å omtale Peru som et kristent land, selv om vi omgis av kirker og kristen symbolikk uansett hvor vi beveger oss. Det skyldes at mye av den kristne troen er iblandet en naturtro som har sine røtter fra før spanjolene kom med sin katolske tro. På mange måter har ikke den katolske kirke lykkes med å erstatte tidligere naturtro med kristendom. Allerede fra starten av ble den katolske tro noe som kom i tillegg til tidligere tro, og ikke en tro som erstattet den troen lokalbefolkningen hadde fra før. Det har gitt Peru og flere andre Sør-Amerikanske land en katolsk kristendom som på mange måter avviker fra den katolske kristendommen vi finner i mange Europeiske land. Et sentralt element i Peruansk katolisisme er tilbedelse av ulike Kristus- og Mariafigurer. Dette er figurer som har ulik historie, og som gjerne knyttes opp mot overnaturlige hendelser (helbredelser m.m.). Disse figurene får sine egne festivaler og festligheter og blir ofte skytshelgener for byer og områder. Derfor blir det også viktig å tilbe disse figurene. Mine assosisasjoner går fort til avgudsdyrkelsen som Israelsfolket slet med i det gamle testamentet, men det virker som om den katolske kirke går god for disse religiøse ritualene. Dette har nok også sammenheng med at disse ritualene bidrar til å gi den katolske kirke god oppslutning i lokalsamfunnene.

Bilene står i kø utenfor kataedralen i Copacabana i påvente av å bli velsignet.


Her - under beskyttelse av Bolivias skytsengel - kan man hente velsignet vann


Vi fikk i begynnelsen av denne påsken se et av de mest deprimerende eksemplene på denne praksisen. Like over grensa til Bolivia finner vi byen Copacabana, og den berømte stranda i Rio de Janeiro har faktisk sitt navn fra denne byen. Dette er også "hjemstedet" til Bolivias skytshelgen, virgen de la candelaria, eller virgen de Copacabana som hun også blir kallet. Denne mariafiguren har en lang forhistorie før den ble godkjent av den katolske kirke. Og nå er den Bolivias største pilegrimsmål. Nå i påsken går det blant annet pilegrimsvandring fra La Paz til denne grensebyen. Og selvsagt er det langfredag som er målet for denne pilegrimsvandringen. Noen har også fått for seg at denne skytshelgenen også er en idèell skytshelgen for biler, og det har ført til en storindustri i Copacabana. De kommer i store mengder både fra Bolivia og fra Peru for å få velsignet bilene sine med velsignet vann fra kirka i Copacabana. Og kirka legger til rette for denne praksisen, og stiller både med velsignet vann og prester til å be for bilene og dynke de med velsignet vann. Dette gir den katolske kirka mye oppmerksomhet og mye penger, men for oss virker det som om ingen tør å stille kritiske spørsmål til en praksis som virker ganske fjern fra den kristne kirkes oppgave og formål. I en slik setting skal også Misjonssambandet drive misjon i Peru og Bolivia, og det er ikke enkelt å forkynne et nådebudskap i et samfunn som er så preget av en kristendomsform basert på gjerninger (pilegrimsvandringer, prosesjoner, gode gjerninger m.m.). I tillegg sitter naturtroen svært dypt i folkesjela. Blir du servert brus på landsbygda i Peru må du ikke bli overrasket over at verten tømmer litt brus på jorda før han serverer deg. For Moder jord (Pachamama) må jo også ha litt. Denne respekten eller redselen for Moder jord kan vi også finne blant medlemmer i de lutherske kirkene, og dette viser at misjonen fortsatt har en oppgave i å formidle et frigjørende nådebudskap til folket i Bolivia og Peru.

Eieren av denne nye Toyota Landcruiser Prado har nå fått "døpt" bilen både i velsignet vann og øl!



Etter at presten har gått rundt bilen med velsignet vann er det på tide å foreta en privat sermoni med øl eller annen alkoholholdig drikke.



Etter endt velsignelsesermoni er det på tide å ta et skikkelig bilde. For en slik velsignelsesermoni blir også en skikkelig familiehappenning.