onsdag 26. august 2009

Kulturforskjeller

Det er utrolig mange mil mellom Peru og Norge, og det er heller ingen tvil om at det er store kulturelle forskjeller mellom disse to landene. Samtidig er det også store kulturelle forskjeller internt i Peru, både mellom ulike deler av landet og mellom fattige og rike. Vår hverdag er stort sett knyttet til de mer fattigslige som bor på fjellet, og vi ønsker å vise dere noen områder der det helt klart er forskjell mellom en indianer på den andinske høysletten og en nordmann i Norge.

Toalettforholdene blant folk flest har tradisjonelt vært så som så, og det er kanskje årsaken til at det har vært svært vanlig at mannfolka drar ned smekken og kvinnfolka løfter opp skjørtet der det måtte passe. Det kan imidlertid virke som om de yngre generasjonene er litt mer måteholdne når det gjelder å late vannet i full offentlighet. Men når alkoholen flyter så er man ikke så kritisk til hvor man tisser. Dette bildet er tatt under en relativt fuktig religiøs fest i en landsby utenfor Puno. Elvene bak disse mannfolka viser at de ikke er de første som tisser her.


De rødbrune ølkassene er et vanlig syn på den andinske høysletten. Ved de fleste sosiale sammenkomster, om det dreier seg om en fotballturnering, nabotreff eller en religiøs fest, settes det frem kassevis av øl. Og resultatet er en offentlig fyll som vi sjelden opplever i Norge. Norge er jo kjent for sin fyllekultur, men den er heldigvis ikke satt sånn i system som den kulturen man kan møte på i høylandet i Peru. Det er ikke enkelt å holde seg avholden eller måteholden til alkohol når alkoholen flyter og alkoholen brukes som markør av både vennskap, glede og tilhørighet.

Dette bildet er vist på bloggen tidligere for å vise at muskelkraft ofte foretrekkes fremfor maskinkraft. Men bildet har også en annen side. Etter at mannen hadde gravd over store deler av veien, fyllte han bare delvis igjen grøfta og gjorde ingen forsøk på å gjøre veien like fin som den var før han begynte på sitt graveprosjekt. På oss virker det som om det er fullt lovlig å grave i offentlig vei uten å rydde skikkelig opp etter seg. Mange bruker også offentlig vei som depot for grus, sand og stein. Resultatet er redusert fremkommelighet, men det virker som om det er allment akseptert at veier også kan brukes som lager.

Når du reiser rundt i byene på den andinske høysletten vil du legge merke til at det mange steder er anlagt flotte sportsanlegg. Samtidig vil du legge merke til at mange av disse anleggene bærer preg av slitasje og forfall. Det kan virke som om mange lokalpolitikere har lagt stor prestisje i å bygge flotte anlegg, men ingen har tilsynelatende tenkt på at disse anleggene også må vedlikeholdes. Derfor står mange idrettsanlegg og bokstavlig talt råtner på rot. Dette utendørsbassenget ligger i tilknytning til et stort og forfallent idrettsanlegg i byen Azangaro, ca. 1 times biltur fra Juliaca. Bassenget har nok ikke blitt brukt på mange år, og man kan jo undres på hvem som fikk idèen om å bygge et utendørsbasseng uten oppvarmet vann i 39oo meters høyde!

Det siste bildet er knyttet til noe peruanerne er svært flinke til, nemlig det å stå (eller i dette tilfellet, å sitte) i kø. Peruanerne står ofte i kø, ikke minst når de skal betale regninger. Dette bildet er tatt ca. 1,5 time før banklokalet åpner, og køen strekker seg videre til høyre og rundt et hushjørne før vi nærmer oss banken. Det underlige for oss nordmenn er at det er fullt mulig å unngå mange av disse køene. Ved å betale f.eks. vann- og strømregning en eller flere dager før eller etter forfallsdatoen kan man faktisk gå rett til disken og få betalt regningene. Men av en eller annen grunn virker det som om mange har fått det for seg at regninger skal betales nøyaktig på forfallsdato. Og slikt blir det køer av. Samtidig har jo slike køer den bieffekten at det gir inntekter til de som selger mat og drikke til de som står i kø. Så det er aldri så ille at det ikke er godt for noe!

torsdag 20. august 2009

På'n igjen!

Etter et mellomspill i Arequipa er vi nå tilbake i Juliaca, og det er egentlig litt godt å være i gang med et nytt skole- og arbeidsår. Her i Juliaca har misjonærflokken krympet fra 11 voksne og 17 barn til 6 voksne og 8 barn, men vi tror vi skal få et flott år sammen her i Juliaca.


Her er hele Den norske skolen i Peru - både lærere og elever - samlet i Arequipa.


Den norske skolen i Peru startet allerede 11. august, og den første uka var vi alle sammen samlet i Arequipa. Jeg (Robert) var derimot mye fraværende den første skoleuka. Mitt prosjekt var å å skaffe meg peruansk førerkort før vi skulle dra tilbake til Juliaca. Jeg klarte teorien på første forsøk, men tabbet meg litt ut på den første oppkjøringen. Så jeg måtte tilbake til Arequipa denne uka, og på andre forsøk gikk det langt bedre. Så nå kan jeg kjøre bil i Peru på lovlig vis. Det å ta førerkort i Peru gir forøvrig et interessant innblikk i en kultur som er ganske forskjellig fra norsk kultur. Trafikkreglene i Peru er i utgangspunktet flotte saker, men gode regler på papiret blir ikke nødvendigvis fulgt opp i praksis. For eksempel er det en grov overtredelse av trafikkreglene å ha flere passasjerer enn det er seter i bilen, men det er tydeligvis ingen problem å fylle opp taxier med så mange personer som det er fysisk mulig å få inn i taxien. Oppkjøring i Peru skjer forøvrig ikke ute i trafikken (for det er farlig, det!), men på en lukket bane som bare i begrenset grad kan sammenlignes med rèell trafikk. Og dessverre er det mange steder umulig å stå på oppkjøringen uten litt "smøring".

40-års jubilanten! Dette bildet ble tatt til førerkortet, og bildet er faktisk manipulert av det peruanske biltilsynet. Jeg har hverken slips eller dress i Peru, og da jeg tok bildet hadde jeg bare t-skjorte. Men det er utrolig hva man kan få til med Photoshop!


Jeg lyktes å ta peruansk førerkort mens jeg ennå var i 30-årene, men nå har også jeg bikket over den magiske 40-års grensen. På onsdag ble jeg 40 år, og det måtte jo selvfølgelig markeres både internt i familien og i misjonærfellesskapet. Men: Jeg føler meg like ung og sprek som før!

onsdag 5. august 2009

In the jungle!

Soloppgang over elven "Guds mor" (Madre de dios), som er den dominerende elven i området med samme navn.


Nå har vi snakket så mye om kulde og vinter i Peru at det var på tide å gjøre noe med det. Og løsningen finnes faktisk i Peru. Når vi tenker regnskog, så er det nok Amazonas og Brasil som først dukker opp i tankene. Men visste du at Amazonas også dekker deler av Peru? Amazonas dekker faktisk rundt halvparten av flateinnholdet i Peru, og elven Amazonas har også sitt utgangspunkt i Peru. Fra barnelitteraturen vet vi jo også at bjørnen Paddington har sine aner fra det dypeste Peru. Vi valgte å dra til regnskogen i Sør-Peru, der vi visstnok skal finne de mest artsrike områdene i hele regnskogen. Vi fikk noen fine dager der, men sett bort fra en fryktelig varm og fuktig start ble det faktisk ikke så veldig varmt. Det skyldes at det av og til kommer kalde vinder fra sør (!), og det gjør at temperaturen kan dale fra tropevarme til under 10 varmegrader på det mest ekstreme. I følge reisehåndboken Lonely Planet er det nettopp denne temperaturvariasjonen som gjør at akkurat denne delen av regnskogen er så artsrik.


Det er mye idyll i regnskogen. Dette lille vannet ligger ca. 20 minutters vandring fra lodgen. Men bading er kanskje ikke så attraktivt.......

For i dette vannet lever det mange små krokodiller (Kaimaner) som kan bli opptil fire meter lange. Og disse Kaimanene er av ulik størrelse. Den største på bildet er over 3 meter lang.


Det er ikke så lett å oppdage alle dyrene i regnskogen. Klarer du å se den lille Kaimanen på bildet?


Som de fleste andre turister i regnskogen så bodde vi på en lodge (et slags hotell) ute i jungelen. All strøm kom fra aggregat og vi måtte ta båt ca. 1 time fra nærmeste tettsted. Ut fra lodgen ble det arrangert ulike typer turer og utflukter, og det er helt klart snakk om tilrettelagte turer i jungelen. Så noen turer dypt i uberørt jungel ble det ikke denne gangen. Dette er vel heller ikke å anbefale. Vi møtte nok heller ikke så mange skumle og farlige dyr som vi hadde ønsket, men vissheten om at de fantes rundt oss var kanskje skummel nok.

Her bodde vi under opphodle i jungelen. Dette var enkle og solide bungalower som stod på påler (for å unngå uønskede dyrebesøk). I tillegg til bungalowene var det basseng og en stor paviljong med matsal og bar/oppholdsrom.

Vi ble under besøket i jungelen nok en gang minnet om at det i Peru foregår mye alternativ gudsdyrkning. Tilbeldelsen av moder jord (pachamama) og sol og måne er en arv etter de gamle inkaene, mens man i jungelen har lange tradisjoner både for alternativ medisin og shamanisme. På vår lodge var det litt bortenfor den øvrige bebyggelsen en egen paviljong tilrettelagt for shamanistiske ritualer . Shamanen brygger en drikk med sterkt berusende og hallisinuerende effekt, og på sen kveldstid inntas denne drikken i dette huset/paviljongen. De som drikker dette blir så drukne at de må spy, og dette skal visstnok ha en rensende effekt på både åndelige og kroppslige plager. Det er trist at dette også er en type aktivitet som tiltrekker seg utenlandske turister til Peru.


Andrea er på veg innover i skogen. Her går hun på et brosystem som er laget over et svært fuktig område.

Selv om turen i jungelen er tilrettelagt, kan man møte overraskelser. Andrea satte i et hyl da hun oppdaget hva hun nettopp hadde skrittet over. En diger tarantella er jo ikke noe å spøke med.......

På fisketur i en liten sideelv til Madre de dios. Sander følger med på guidens anvisninger.


John Henrik fisker i vei med en kjøttbit som åte. Men fisken uteble.............Det var bare båtføreren som fikk fisk, men vi fikk aldri vite hva han brukte som åte.


Mr. Mulelid troner over jungelen. Jeg er egentlig ikke særlig høydesterk, men jeg klarte å klatre opp i et høyt utkikkstårn for å få et overblikk over jungelen. Akkurat her er det mange palmer, noe som viser at dette er et våtmarksområde. Når dette evt. tørker inn, vil palmene vike for andre treslag.