Guttetur på ujevne stier!

Olav og Sverre med La Rinconada i bakgrunnen.

Denne helga har jeg (Robert) vært ute på tur sammen med Sverre Hovda og Olav Tjelle. Vi har beveget oss fra de høye tinder (les rundt 5000 m.o.h.) til de dype daler (les 1300 m.o.h.). Veistandarden har vært jevnt over dårlig der vi har ferdes, og vi har vært på steder som ikke omtales i noen av turisthåndbøkene over Peru.

Det er dette det dreier seg om i La Rinconada - gull! Dette er en stein med gull i. Steinen blir så knust og gullet samlet opp ved hjelp av kvikksølv.

Plazaen - torget - i La Rinconada er kanskje ikke så mye å skryte av.

Kontraster - gruveby og bre i uskjønn forening.

Utsikt mot den delen av byen der de fleste gruvene befinner seg. Sjekk søplet i forkant! Dette er en by der det ikke finnes noe system på vann, kloakk og søppel.

Disse to gruvearbeiderne ville gjerne bli tatt bilde av, og de fikk ønsket sitt oppfyllt!

Vårt første mål var en by med anslagsvis 30 000 innbyggere. Byen finnes imidlertid ikke på noe kart, og det er heller ikke en by som ønsker for mange besøkende. Vi snakker om gruvebyen La Rinconada (hjørnet), som ligger fantastisk til rett under en bre i 5000 meters høyde. Selve byen er ikke noe vakkert skue, og de som lever her har et svært hardt liv. Vi hadde også hørt historier om lovløse tilstander, så vi var litt spente. Men heldigvis var byen bedre enn sitt rykte. Det hevdes at vi her i byen finner de høyest beliggende gullgruvene i verden, og alt i denne byen handler om jakten etter gull. Men det er de færreste som gjør det store varpet.

Flotte og frodige daler finner vi på regnskogsiden av Andesfjellene.

Frodig utsikt fra en mandarin- og mangolund i San Juan del oro.

Etter besøket i La Rinconada beveget vi oss over mot andre siden av Andesfjellene. I Peru er det jo slik at det på Stillehavssiden av Andesfjellene er et svært tørt klima, mens det mot Brasil og regnskogen er et fuktigere klima. Fra Andesfjellene går det mange dype V-daler mot regnskogen, noe som gjør det litt vanskelig å komme seg dit med bil. Men det finnes veier av mildt sagt varierende standard, og vårt mål var å komme til den lille byen San Juan del oro, som ligger i høylandsjungelen på rundt 1300 meter over havet. Vi nådde målet vårt, men misjonens Toyota Fortuner fikk virkelig prøvd seg på veier som stort sett var forbeholdt lastebiler og busser med høy bakkeklaring. Men det var verdt det, selv om vi ikke kan skryte på oss å ha sett for mange eksotiske dyr og planter. Vi fant imidlertid ut at San Juan del oro må være et paradis for de som elsker mandariner. Den største skuffelsen møtte vi imidlertid i Sandia (2178 m.o.h.), der vi overnattet på turen. Sandia betyr faktisk vannmelom på spansk , men vi så ikke en eneste vannmelon under hele oppholdet i Sandia. Det må sies å være skuffende!

Dette er kaffebønner som ligger til tørk på gata i San Juan del oro, og Peru er kjent for å lage god kaffe. Men hva får vi servert på kafèer og restauranter? Jo, et tynt skvip laget av kafffepulver!

Det er ikke lett å holde bilen på riktig spor når veien stor sett består av leire og lastebilspor.

Noen ganger måtte vi ta en pause og vurdere mulighetene for videre fremdrift. Her er det Olav og Sverre som undersøker gjørmehavet. For dere som måtte lure, så befinner vi oss her oppe i fjellsiden og ikke nede i en fuktig skog.

Disse bussene er bygget på lastebilunderstell og kommer seg frem overalt. Men det kan ikke alltid være behagelig å være passasjer.........