Utenfor allfarvei

Dette flotte landskapet ved Titticacasjøen finner vi like i nærheten av Moho.

Da er påsken slutt for denne gang, og vi har hatt en minnerik påske med flere turer dit man skulle tro ingen kunne bo. Sammen med familien Hamre har vi besøkt både nordsiden av Titticaca-sjøen og forsøkt å nå høylandsjungelen. På fredag besøkte vi småbyen Moho på nordsiden av Tittica-sjøen. Moho blir også kallt høylandsslettas (Altiplanos) hage og her er det mye grønnere enn rundt Juliaca. Selvfølgelig valgte vi ikke korteste vei til Moho, og vi tilbragte mange timer på dårlige bygdeveier. Og fikk dermed oppleve et stykke Peru som de færreste turister får oppleve.

Lama i veibanen! Dette er i dag et vanlig syn langs det som en gang skal bli Transoceanico. Det spørs om det blir slutt på dette når trafikken tar seg opp.

Det samme kan man si om turen vi hadde påskeaften og 1. påskedag. Men her vil det imidlertid yngle med turister etterhvert. Det jobbes med å koble sammen Peru og Brasil gjennom et godt utbygd veinett (Transoceanico), og vi kjørte på denne veien fra Juliaca til byen Ollachea i høylandsjungelen. På denne strekningen er store deler av veien ferdig og har god standard. Men til nærmere vi kom Ollachea til mer uferdig ble veien. Et sted manglet det en bro, og da fikk vi testet Hyundaiens egenskaper som elvekrysser. Og det gikk bra! På veien tilbake valgte vi derimot å kjøre gamleveien, og da fikk vi en omvei vi sent vil glemme. Ikke på grunn av veistandarden, men fordi vi fikk se så flott natur og maleriske omgivelser. Dette er forøvrig et av de områdene i Peru med mest Alpakka og Lama, og de var ikke vanskelig å legge merke til. På veien fra Macusani (som omtaler seg selv som Perus og hele verdens Alpakkahovedstad!) og ned til Ollachea la vi også merke til at stort sett alle fjellsider - uansett hvor bratte de var - var dekket med jordlapper og terasser til dyrking av jordbruksprodukter. Og mange av disse var fortsatt i bruk. Selve Ollachea by var kanskje ikke verdens mest spennende sted, men vi fikk en dukkert i de varme kildene i byen. Og når det gjelder overnatting, så stod valget mellom to dårlige hotell. Ingen av hotellene fortjente noen stjerne, men hva mer kan man forvente for kr 20,- pr. seng?

Studer dette bildet nøye, og se om dere finner noen bergflekker som ikke er utnyttet til jordbruksformål.

Transoceanico-veien benytter seg stort sett av gamle vegtrasèer på sin veg mot Brasil. Og noen ganger kan det bli svært bratt, sånn som her.

Hva gjør man når det gamle broen er stengt og den nye ikke er bygd? Ja, da må man krysse elven. Og Hyundaien klarte det med glans!

I Trøndelag har vi den gyldne omvei, og jammen fant vi ikke den også i Peru. Dette var et av de flotte synene vi møtte da vi forsøkte å unngå en ny elvekrysning. Denne bebyggelsen ligger forøvrig på ca. 4500 m.o.h.

Vi avsluttet turen med gudstjeneste i Crucero 1. påskedag. Crucero er en liten bygdeby plassert midt på en stor slette i underkant av 4200 meters høyde over havet. Her var NLM tidligere inne med helseprosjekt, og dette er kanskje den eneste plassen i Peru der NLM har hatt det vi kan kalle en klassisk misjonsstasjon. I dag har den lutherske kirken overtatt eiendommene, og de har også ansvaret for grunnskolen "Siervos de Dios" (Guds tjenere) med rundt 600 elever. Deler av gudstjenesten gikk på quechua-språket, og for oss som fortsatt ikke er stødige i spansk ble dette en litt eksotisk opplevelse.

Fra gudstjenesten i Crucero. Pastor Ricardo sitter i blå dress ved vinduet.

Her er hele turgjengen (minus fotograf Nina Hamre). I bakgrunnen skulle vi sett Nevada Alincàpac (5745 m.o.h), men skydekket var litt lavt.