Hva skjer i Juliaca?

Denne gangen skal vi ikke skryte av hverken reiser eller store opplevelser. Nå er det hverdag i Juliaca, og sett bort fra litt sykdom i misjonærflokken (ikke svineinfluensa!!) er det godt å være Juliaceños akkurat nå. Temperaturen er god, sola skinner (stort sett) og det nærmer seg jul!!

For dere som ikke vet hvordan Juliaca ser ut, så har dere her et ferskt bilde av deler av byen. Bilder er tatt fra en høyde rundt 4050 meter over havet.




Forrige helg var vi med på en liten musikkfestival som de lutherske kirkene i Juliaca arrangerte. Som vanlig ved slike arrangementer har man god tid, og for oss som tenker effektivitet og raske sceneskift så kan det være en tålmodighetsprøve å være til stede under hele arrangementet. På denne musikkfestivalen hadde de ulike menighetene musikalske innslag, og både kvalitet og musikkstil var svært variert.

Disse damene fra menigheten Det nye Jerualem i Huancane (ca. 30 min. fra Juliaca) viste stor innlevelse i fremføringen av musikk som er svært typisk for kirkene her i Juliaca.


Men det var ikke alle som holdt seg til tradisjonene. Disse ungdommene fra menigheten Solo por fe (Bare ved tro) i Juliaca holdt seg til mer rocka musikk.

Noen husker kanskje fra en tidligere blogg at vi var på sirkus her i Juliaca, og nå har vi fått besøk av Sirkus Monaco (!) igjen. Og da måtte vi selvsagt på sirkusbesøk. Heldigvis var sirkuset blitt hakket mer profesjonelt siden sist, men det mangler nok fortsatt litt på glamouren ved norske sirkus.

Her er hele gjengen samlet utenfor inngangen. De to jentene/damene til høyre er studenter fra universitet i Stavanger.

Hypnotisøren Sabat fra Uruguay gjorde mye rart og hevder selv han har flere rekorder i Guiness rekordbok. Han dro blant annet en bil med den ståltråden han her har i halsen.


For de som har lest bloggen til familien Hovda, så vil dere ha sett bilder fra da jeg (Robert) og Sverre besøkte hovedkirkegården i Juliaca dagen etter Allhelgensdag. Dette er en dag da man gir mat til de døde, og også på andre måter ærer de døde. Her kommer en liten videosnutt fra kirkegården. Husk at det dere ser er en kirkegård og ikke en bygate!

En historisk reise

Det å reise i Peru er samtidig en reise inn i historien, men denne gangen vil vi skrive om en litt annen type historie. Bolivia og Peru er to naboland med mye felles kultur og historie, og NLM har hatt misjonsarbeid i begge landene i rundt 30 år. Vi har derfor latt oss overraske over hvor liten kontakt det har vært mellom misjonsarbeidet i disse to landene. Noe av forklaringen er at mens NLM i Peru har hatt sitt hovedfokus i sør, d.v.s. i den delen av landet som grenser mot Bolivia, så har NLM i Bolivia hatt sitt hovedfokus i en del av landet som ikke grenser mot Peru. Kommunikasjonene mellom disse to landene er heller ikke de beste. En flytur mellom Arequipa (der NLM i Peru har sin base) og Cochabamba (der NLM i Bolivia har sin base) vil kreve to flyskifter og mye ventetid.

Det å reise i Sør-Amerika er ikke alltid like forutsigbart. Da vi nærmet oss grensen mellom Boliva og Peru, fikk vi vite at det var blokade av innfartsveiene til La paz, hovedstaden i Bolivia. Og vi måtte inn i La Paz for å komme oss på ny buss. Det medførte litt ventetid i grensebyen Desaguadero, men vi fikk lov til å låne et klasserom på Boliviansk side av grensa.

I april var vi så heldige å få besøk av Den norske skolen i Boliva, og vi har lekt litt med tanken om å foreta en gjenvisitt. Da det ble bestemt å ha felles styremøter mellom NLM i Peru og NLM i Bolivia nå i oktober, våknet tanken om å gjennomføre en tur til Bolivia. Og resultatet ble ikke bare en skoletur, men en skikkelig felttur! Hele misjonærfelleskapet i Peru, inkludert de danske misjonærene og voluntørene i Cusco og fire studenter, dro i samlet flokk over grensa til Bolivia med Cochabamba som mål. Totalt rundt 45 personer med smått og stort. Vi tror ikke det har vært gjennomført en slik folkevandring av misjonærer over grensen mellom Peru og Bolivia tidligere, men vi tør ikke å være helt skråsikre. I tillegg til denne folkevandringen, ble det gjennomført møter mellom styrene for de to misjonsfeltene, i tillegg til at også styrene for de nasjonale lutherske kirkene i Peru og Bolivia møttes. Også disse møtene hadde litt historisk sus over seg, for normalt har bare enkeltpersoner fra de ulike styrene møttes i ulike møtepunkt.

Vi kjørte mye buss på turen, og standarden var variert. Alt fra trange Hi-ace kombier til brede og nedfellbare seter på nattbussen fra Cochabamba til La Paz.


For både barn og voksne ble dette en flott tur. Det ble mye busskjøring (blant annet brukte vi nærmere 17 timer på å forflytte oss fra Juliaca til Cochabamba), men det var verdt det! I Cochabamba var vi innlosjert på et hotell som vi hadde helt for oss selv. Her koste barna seg med svømmebasseng, og vi hadde også satt av tid til litt skoleundervisning. Det var jo tross alt også en skoletur! I Cochabamba har NLM i Bolivia sitt feriested, og her møttes både voksne og barn til sosialt samvær. De norske skolene i Bolivia og Peru hadde også litt felles undervisning på feriestedet, og skolebarna satte stor pris på å få være en del av ett større fellesskap enn de er til daglig.

Slik bodde vi i Cochabamba. Vi var innlosjert på ulike hytter på hotellområdet, og for de som synes byggestilen ser litt "norsk" ut, så hevder hotellet at dette er et lite stykke Tyskland i Bolivia.

Bading er alltid like moro! Dette er bassenget på feriestedet til NLM i Bolivia.

I Cochabamba har Roberts søskenbarn Yngve vært voluntør (frivillig) ved et barnehjem som drives av en tidligere Boliviamisjonær. Han skal hjem til Norge om en måned, og han hadde fått besøk av sin mor Berit og sin lillebror Svein Joar nå i oktober. Og da var det jo flott at de var i Cochabamba når vi kom på besøk! Robert treffer ikke akkurat slekta si så veldig ofte, men i Bolivia er alt mulig!

Vi må til Bolivia for å treffe slekta! Her er Roberts tante, Berit Frøystad, og hans to søskenbarn Svein Joar og Yngve.

Nå satser vi på litt rolige dager i Juliaca etter at de siste ukene har vært en lang kø av opplevelser.

La Paz er Bolivias hovedstad, og her er det litt mindre jordskjelvfare enn i f.eks. Lima og Arequipa. Resultatet er at bybildet i større grad preges av høyhus. Dette er også en by med store kontraster. Selve byen ligger nede i et slags krater, og høyden varierer fra rundt 3000 meter over havet til rundt 3600 meter over havet. Siden det er litt begrenset med plass nede i La Paz har det utviklet seg en egen by, El Alto, på oppsiden av krateret. Her bor det like mange som i selve La Paz, rundt en million mennesker. Temperaturforskjellen fra El Alto (på rundt 3900 meter over havet) og til bunnen av "krateret" kan være på hele ti grader!

De sosiale forskjellene i Boliva er minst like store som i Peru. Dette bildet er hentet fra shoppingområdet i Zona Sur, der de rikeste beboerne i La Paz bor. Men ikke alle har det like godt blant de rike........

Fra høydepunkt til høydepunkt

Her er hele reisefølget samlet på Plaza de armas i Cusco




Dette motivet fra Machu Picchu er en klassiker i alle reisehåndbøker om Peru. Det var derfor moro å kunne oppleve det på ekte. Og Machu Picchu er en virkelig flott opplevelse! Robert, Tore og Ragnar var også oppe på toppen i bakgrunnen, Wayna Picchu (se video nederst i innlegget).

Den siste uka har vi hatt høstferie, og uka har vært en sammenhengende rekke av høydepunkt. Vi startet forrige helg med tur til Cusco og turistmagneten Machu Picchu. Det var en flott opplevelse, og det eneste negative var at vi satt igjen med masse myggstikk. Men det får man tåle!
Her er vi akkurat i gang med oppstigningen til El Misti. Foran oss ligger en oppstigning som i høydemeter tilsvarer en tur fra havnivå og opp til toppen av Galdhøpiggen.


Erlend, Robert og Tore nyter livet på Base camp, 4400 m.o.h.

Sverre, Sander og Peter nyter middagen - spaghetti med en dæsj tomatsaus og litt hermetisk tunfisk.


Etter en liten pause i Juliaca dro vi og besøket vårt videre til Colca-dalen, der vi slappet av i varme kilder og koste oss. Denne kosen var en flott oppladning til ukas bokstavlig talt store høydepunkt, nemlig bestigningen av vulkanen El Misti (5825 m.o.h.) i Arequipa. Det mest spennende med denne turen var at også John Henrik og Sander skulle være med til topps sammen med kompisene David og Peter. Vi kjørte til rundt 3400 m.o.h. og gikk opp til Base camp på rundt 4400 m.o.h. Her sov vi i telt til neste dag (kl. 0230), der de siste 1400 høydemetrene skulle bestiges. Og gutta klarte brasene! De holdt ut, selv om noen ble dyktig slitne på slutten. Men opp skulle de! Så får tiden vise om de har blitt bitt av fjellbasillen, eller om de har fått avsmak på tindebestigninger. Det er uansett en stor prestasjon av to ti-åringer og to tolv-åringer.

Så er vi på toppen, 5825 m.o.h. Sander, Robert og John Henrik nyter "seieren".

Her er hele gjengen samlet på toppen. Våre to guider til høyre.


I dag har vi vært på flyplassen i Arequipa og sendt Ragnar og Tore til Lima. De drar videre til Norge i morgen (mandag). For vår del går vi inn i en ny spennende uke. Den starter med høstsamling for alle misjonærene i Arequipa, før hele misjonærflokken vender nesen mot Bolivia på onsdag. Målet er Cochabamba i Boliva, der NLM har sin hovedbase for misjonsarbeidet i Bolivia. Dette blir i utgangspunktet en skole- og arbeidstur, og det blir spennende å besøke et land som kulturelt og historisk har mye til felles med Peru.

Her er liten videosnutt fra Wayna Picchu, som blant annet viser Machu Picchu i fugleperspektiv:

Besøk fra gamlelandet!

Tore og Ragnar i Arequipa, dagen etter ankomsten til Peru.

Forrige lørdag kom Ragnar og Tore på besøk til oss i Peru. For de uinnvidde er dette to av brødrene til Randi Helen. De fikk et par netter i Arequipa for å venne seg til høyde og tidsforskjell, før ferden gikk videre opp i høyden til Juliaca. Disse to karene har klart seg forbløffende godt i høyden, og de har hatt et høyt aktivitetsnivå disse dagene i Juliaca. Nå står vi på farten for å dra til Cusco og Perus turistattraksjon nummer 1 - Machu Picchu. Det tror vi blir en flott opplevelse!

Gutta på tur! Her er vi inne i en sivhytte på en av sivøyene i Titticacasjøen. Ikke alle var like våkne og oppegående!

Og festen fortsatte.........

I toget danser alle - damer, herrer og musikanter! Men damene tar kaka i sine flotte drakter!


I dag - torsdag - er dagen derpå for oss som ble holdt våkne av musikkorps til langt på natt. Men for beboerne i Juliaca har dette vært nok en dag for festligheter og hornmusikk. Skytshelgenen Virgen de Mercedes ble i dag hedret med store opptog i sentrum, og selv om man kan stille spørsmålstegn ved feiringen av en slik helgen må vi innrømme at det var stil over opptogene. Det er litt mer schwung over togene her enn våre trauste 17-mai tog, og kanskje har vi noe å lære?

Også i dag frister vi med en liten videosnutt, denne gangen fra dagens opptog. Blir du fristet til en liten svingom?

Fullt party i parken!!

Beboerne i Juliaca er glade i å feste, og finner ulike anledninger til å få utløp for sitt behov for adspredelse i hverdagen. I disse dager er det Juliacas skytshelgen - Virgin de Mercedes - som feires. Det gjøres blant annet ved et stort party i Parque Grau, som ligger under 100 meter fra huset vårt. Rundt den lille parken er det samlet over 10 musikkorps som tildels spiller samtidig inn mot natta. Det er i tillegg satt opp kunstferdige fyrverkeritårn som virkelig er flotte å se på. Problemet med denne festen - som så mange andre fester i Juliaca - er et ekstremt stort alkoholforbruk. Det drikkes og tisses overalt, og det gjør at det ikke akkurat er koselig å gå rundt i parken og nyte fyrverkeriet.

Det er brukt mye arbeid på å bygge opp de sju til åtte fyrverkeritårnene som er satt opp rundt parken.
Og sånn ser de ut under selve fyrverkeriet. Det er laget et sinnrikt system for de ulike tårnene, og det er faktisk utrolig flott! Men sikkerhetssoner rundt tårnene eksisterer ikke..........


Er du interessert i å høre hvordan det er å lytte til korpsmusikk til langt på natt? Her kommer et lite videoklipp fra festen på Parque Grau. Korpsmusikken begynte klokka ni på kvelden og var ferdig rundt klokka halv to på natta! Er det rart vi har blitt mer skeptisk til korpsmusikk?

Ny hverdag på Den norske skolen

Her er hele gjengen på DNS i Juliaca samlet, inkl. Solveig som også har sin daglige base på skolen. Robert (fotograf) og Elise (som har ansvar for å følge opp Solveig) er ikke med på bildet.


Nå har vi hatt skole i fire uker her i Juliaca, og vi må innrømme at det var litt spesielt å starte opp et nytt skoleår med halvparten så mange elever som forrige skoleår. Nå består jo elevflokken bare av to søskenflokker, med de utfodringer det av og til fører med seg. I tillegg har vi fått nye kollegaer, noe som også fører til at dette skoleåret langt fra blir noen blåkopi av forrige skoleår.Ved hovedskolen i Arequipa har de derimot mer enn fordoblet elevflokken, så der har de hatt litt andre typer utfordringer. For å sikre elevene her i Juliaca et litt større sosialt miljø, vil vi i år legge opp til litt flere fellessamlinger for de to skoleavdelingene. Det tror jeg både lærere og elever ser frem til! I oktober skal hele skolen (og faktisk hele misjonærflokken i Peru) på fellestur til Cochabamba i Bolivia. Det tror vi skal bli en opplevelse for både små og store!


Dette er 2. og 3. klasse sammen med lærer`n! I år har de fått et stort klasserom, og med egen ovn og nyinnkjøpt teppe har de nok skolens koseligste klasserom.



Dette er 5. klasse, som normalt har felles klasserom med 7. klasse. Men i noen fag er de for seg selv på datarommet.


De to 7. klassingene koser seg når de slipper å ha småbrødrene i samme klasserom!



Vi har kanskje ikke verdens flotteste utemøbler på skolen, men maten går ned uansett!