På storbytur

Lima har mange flotte historiske bygninger, som her på Plaza mayor. Byen var tross alt hovedsetet for de spanske besittelser i Sør-Amerika i to hundre år.

Men det finnes også mange moderne bygninger, ikke minst i bydelene Miraflores og San Isidro. Dette Marriott-hotellet finner vi ved sjøkanten i Miraflores, men antallet høyhus er noe begrenset på grunn av en høyst rèell fare for jordskjelv.


I helga har hele familien hatt langhelg i Lima. Denne byen må med rette kunne kalles storby med sine rundt 9 millioner innbyggere. Det er også en by med store kontraster. Her er mange rike, men også mange fattige - ikke minst i randsonen rundt byen. Årsaken til en slik familietur til Lima var at barna og Robert nå er innvilget opphold i Peru. Vår tid som turister er over, og vi måtte dra til Lima for å hente det synlige beviset for vår nye status - våre carneter (identifikasjonskort).

Lima har gode shoppingmuligheter, og butikkutvalget viser at det må finnes mange i Lima som har en del penger mellom hendene. Peru er jo et svært klassedelt samfunn, og i slike samfunn finnes det normalt en overklasse som er svært rike også i norsk målestokk. Dette bildet er tatt utenfor Perus største kjøpesenter - Jockey plaza. Her er det totalt 230 butikker, inkludert flere store varemagasin.


Lima har en stor dyrehage, men barna ble fort leie av å traske rundt i dyrehagen. Noen av dyra hadde det godt (det virket i hvertfall som om denne Jaguaren hadde det greit nok), men spesielt en del fugler hadde det ikke godt. Spesielt trist var det å se de store condorene (som normalt seiler høyt oppe i lufta) innesperret i bur.


En av de nye store attraksjonene i Lima er fonteneparken med ulike kombinasjoner av vann og lys. Dette bildet er tatt fra et vannshow der man kombinerer lys, vann, musikk, bilde og laserkanoner.

Begge de voksne har vært i Lima tidligere, men for barna var det første gang de fikk oppleve byen. Derfor ble det også en helg på barnas premisser. Det ble en del shopping (kanskje ikke helt på barnas premisser.........), sightseeing, besøk i dyrepark, bowling og ikke minst mye fast food. Vi merket også at det var mye hysteri rundt svineinfluensa. I Peru har nå alle ansatte på flyplasser (skranke, bagasjehåndtering, kafeteriapersonalet m.m.) på seg munnbind, i tillegg til at mange av flypassasjerene også bruker det. For oss så det litt komisk ut. Både Andrea og Sander var litt forkjølet under turen, og det førte til mange underlige situasjoner. Det virket som om mange faktisk ble redde og skeptiske når de hørte noen hoste og harke litt. Det toppet seg på flyet hjem fra Lima. Under mellomlanding i Arequipa ble faktisk lege og helsepersonell tilkalt for å se nærmere på Andrea. Hun hostet jo! Vi klarte å avverge legeundersøkelse ved å love å oppsøke lege når vi ankom Juliaca (noe vi selvsagt ikke gjorde), og Andrea ble bedt om å ha på seg munnbind resten av turen. Selv om dette for oss virker svært hysterisk, viser det ihvertfall at Peruanske myndigheter tar trusselen om en pandemi (som det vel nå heter på fint) på alvor.


Peru er velsignet med mye mineralrikt fjell, og gruveindustrien bidrar med de største eksportinntektene til Peru. Derfor hadde gruveindustrien fått mulighet til å vise seg frem i dyreparken. I Peru befinner de fleste gruvene seg høyt til fjells (noen over 5000 m.o.h.) og livet som gruvearbeider er ingen dans på roser. Her er det Andrea og Sander som har fått på seg hjelmene og er klare for innsats.



Tre stk. Mulelid samlet i hjulet til en hjullaster.


Det må innrømmes at vi ikke utnyttet det flotte peruvianske kjøkkenet (Peru er faktisk viden kjent for sin matkultur) under oppholdet i Lima. I stedet ble det mye amerikansk fast food. Men det er jo mat det også!

17. mai!!!!!!

Det er flott med 17. mai tog, men som dere ser har vi ikke øvd på takt og formasjon!


Her fremfører alle elevene (inkludert noen som gjerne skulle ønske de var elever) under ledelse av Per og Robert klassikeren "Norge i rødt, hvitt og blått".


11 voksne og 17 barn samlet seg i dag, 17. mai, til det vi selv tror må være verdens høyeste 17. mai feiring! Det er jo ikke alle som kan skryte av å ha norsk 17. mai feiring i nesten 4000 meters høyde. Vi startet kl. 11 med å gå i tog (med hornmusikk lastet ned fra internett). 6. og 8. klasse hadde ordnet skikkelig 17. mai tale, og det ble også en titt innom gamlelandet (via NRK nett-tv) før vi dro til turisthotellet i Juliaca for en skikkelig tre-retters middag.


Det blir ingen 17. mai uten leker, og her er Andrea i flott driv i sekkeløp.


Kaker, gele og kaffe er viktige deler av et skikkelig kaffebord. Her er det John Henrik som gjør seg klar til innhogg.


Etter middag dro vi tilbake til skoletomta, der vi hadde masse leker, kiosk-salg, is-salg (vi hadde bedt inn en av de mange isselgerne som trakterer området) og selvsagt kaker og kaffe. Til denne siste delen av feiringa hadde vi også invitert inn våre hushjelper med familier, og det virket som om de koste seg sammen med oss på vår nasjonaldag.

Sander prøvde å bli kompis med ismannen!!


Kiosk er alltid populært, og barna stod både for salg og kjøp.

Rekreasjon og feiring

Hotellet vårt - Taypikala Hotel Lago. Forøvrig et hotell sterkt preget av New Age-filosofi.

I helga tilbragte de voksne misjonærene i Juliaca (11 i tallet) et døgn på hotell i Chucuito like utenfor Puno. Her ved Titticacasjøens bredd koste vi oss med både god mat, gåtur, massasje og ikke minst rikelig med varmt vann. I Norge blir man litt borskjemt på vannfronten. Det er rikelig med vann, og med store vamrtvannstanker har de fleste også mer enn nok varmt vann. For oss i Juliaca er det ikke selvsagt at vi alltid har nok vann, og med elektriske dusjer (d.v.s. at vannet varmes opp av et varmeelement i selve dusjen) blir det heller ikke rikelig med varmt vann. Derfor var kanskje opplevelsen av å kunne boltre seg i masse varmt vann noe av den store beholdningen denne helga.

Rikelig med varmt vann fikk vi oppleve denne helgen. Og da hører det med en tur i boblebadet.

Ut på tur! Titticacasjøen i bakgrunnen.

Nå dro vi ikke bare på hotelltur for å kose oss med varmt vann. Vi dro egentlig på hotelltur for å markere at det var mange jubilanter blant misjonærene. Faktisk har vi fire som er/blir 40 år i løpet av 2009, og i tillegg har vi både en 50-års jubilant og en 30-års jubilant. Så vi hadde god grunn ti å feire!

Brith-Jorunn og Olav hadde laget og fremførte treffende sanger til de ulike jubilantene. Det ble også en stor suksess blant de (få) andre gjestene.

Flott skiterreng! (men så var det dette med mangel på snø.....)

Tredje mai

De innkjøpte gjenstandene (inkl. en buss) er plassert på alteret, og nå er det bare å vente på velsignelsen.

Her er nok et alter. Legg merke til pengene som er lagt på alteret. På toppen av alteret står forøvrig et miniatyrhus.

Tredje mai er for mange bare en dato, men her i Peru har man en tendens til å oppkalle både gater og steder etter datoer. Derfor finnes det her i Juliaca et lite fjell (eller kanskje rettere sagt en stor haug) med det treffende navnet 3de mayo (eller tredje mai på norsk). Og hver tredje mai fylles denne haugen opp med folk slik at den ser ut som en stor maurtue. Mange peruanere har stor tro på magi, og nettopp denne troen er en viktig årsak til at beboerne i Juliaca hver tredje mai valfarter til 3de mayo. På vegen opp får de kjøpt meg seg miniatyrutgaver av alt fra bygningsmateriell, via biler til ferdige hus. Det er også mulig å få kjøpt med seg haugevis med falske penger og ulike attester og vitnemål.

Andrea, Sander og John Henrik på 3de mayo. Mannen til venstre (med lue) er en av de mange personene (trollmennnene) som går rundt og velsigner de ulike alterene.

La dere merke til de rødbrune ølkassene på bildene? Dynking av øl er en viktig del av velsignelsesritualet, men det er heller ingen tvil om at det også drikkes store mengder øl under en slik happening.

Formålet med disse gjenstandene er at de skal legges på ett av de mange oppbygde alterene som er satt opp for anledningen. Her skal tingene bli velsignet både ved å bli skvettet øl på og ikke minst ved at en person (som vi nok ville omtalt som trollmann eller shaman) går rundt med røkelse og velsigner disse miniatyrtingene. Gjennom en slik velsignelsesprosess er mange overbevist om at de vil få oppfyllt sine drømmer om ny bil, nytt hus, mange penger eller en god utdannelse. Mange benytter også anlendningen til å bringe disse miniatyrtingene fremfor mange av de korsene som er satt opp på 3de mayo, slik at vi får en salig sammenblanding av magi og kristen tro. For oss som ønsker å formidle det kristne budskapet til Peruanerne er det egentlig trist å se hvor mye penger og hvor mye energi de legger i slike magiske ritualer. Og det mest triste er at det virker som om mange er overbevist om at de virkelig vil få oppfylt sine ønsker gjennom disse gjerningene. For min (Roberts) egen del ble besøket på 3de mayo det motsatte av velsignelse, for jeg dro derfra fattigere enn jeg kom. Noen benyttet anledningen til å avlegge en av mine lommer et besøk, og fikk med seg 30 soles (litt over 60 kroner), en passkopi og mitt norske førerkort. Det siste var litt bittert, for norske trafikkmyndigheter utsteder ikke nytt førerkort til meg så lenge jeg er bosatt i utlandet. Og siden oppholdstillatelsen i Peru ennå ikke er i boks, har jeg heller ikke mulighet til å få peruansk førerkort. Så nå har jeg fått en liten utfordring.

Som sild i tønne! Dette er faktisk en vei, og med en slik folketetthet har lommetyver fritt spillerom.