Familien Mulelid

Mitt vinterland

2010-11-08T13:59:00.000-08:00

Etter to år i Peru har vi sett frem til å oppleve norsk vinter igjen. Men vi hadde kanskje ikke tenkt at den skulle komme så fort......Disse bildene er tatt fra huset vårt i går, 7. november. Det er ikke uvanlig med litt snøbyger på denne tiden av året, men da forsvinner ofte snøen like fort som den kom. Det skjer tydeligvis ikke denne gang, for i skrivende stund er det 7 minusgrader og værmeldingen viser fire dager med kaldt og tørt vær. Vi får nyte vinteren mens vi kan, og så får dere som befinner dere på varmere breddegrader nyte førjulstiden i shorts og t-skjorte!

Noen (jeg skal ikke nevne navn....) har vært sterkt kritisk til billedbruken på bloggen. Det har blant annet vært etterlyst bilde av fruen i huset. Jeg (Robert) har prøvd å lete etter bilder fra de siste par månedene, og dette var faktisk det eneste jeg fant!

En liten oppdatering........

2010-10-10T05:01:00.001-07:00

Det er nå over tre måneder siden forrige blogginnlegg, og vår blogg har vært en viktig måte å kommunisere med vår familie, våre venner og misjonsinteresserte hjemme i Norge. Etter at vi kom hjem til Norge i juni har vi ikke hatt samme behov for å kommunisere via bloggen vår. Men kanskje vi må begynne å tenke annerledes om bloggen? Kanskje det finnes noen som ønsker å se hvordan vi har det? Uansett ønsker vi denne oktoberdagen å gi dere som besøker bloggen vår en liten oppdatering om hvordan familien Mulelid har det akkurat nå.

Vi kom hjem fra Peru (etter en liten omvei via Argentina) 24. juni og har egentlig prioritert å bruke tida vår til å "lande" etter de to åra i Peru. Vi opplevde ingen stor kulturforskjell når vi kom tilbake til Norge, men likevel har vi brukt litt tid på å komme i orden i forhold til jobb, skole, aktiviteter og ikke minst hus. Huset vårt har vært utleid mens vi var borte, og det bar ikke preg av stor slitasje. Men likevel har vi brukt mye tid på diverse småprosjekter. Og når fruen i huset i tillegg forlangte å få fjernet en skillevegg (som delte sokkelen i to), ja så ble det litt ekstra arbeid på herren i huset.

Både fruen og herren i huset begynte i nye jobber 1. august. Randi Helen jobber nå som lærer på Fagerhaug oppvekstsenter (tidligere Stjørdal kristne grunnskole). Se www.fagerhaugoppvekstsenter.no for mer info. Robert jobber nå som behandler ved Lade behandlingssenter (www.ladebs.no), der han har en midlertidig stilling knyttet til et tilbud rettet mot arbeidstakere som er sykmeldt eller som står i fare for å bli sykmeldt p.g.a. rusbruk.

Barna er godt i gang på skolen, og de merket fort at det er en litt annen språkbruk blant elevene på en norsk skole i forhold til Den norske skolen i Peru. Både Sander og Andrea er tilbake i sine gamle klasser ved Lånke skole, og det virker som om de trives med det. John Henrik har begynt på Halsen ungdomsskole i Stjørdal, og han trives godt i nye omgivelser. På fritiden spiller Sander fotball, mens Andrea har begynt å spille håndball. John Henrik vet ikke helt hvilke fritidsinteresser han skal prioritere, men han jobber sterkt for å kjøpe seg et trommesett. Så da spørs det hvor attraktivt det blir å komme på besøk til oss! Vi var aktive på Stjørdal bedehus før vi dro til Peru, og det er vi fortsatt. Både Andrea, Sander og John Henrik er med på aktiviteter på bedehuset.

Vi kan fortsatt nås på følgende måter:

Tlf. 74 80 02 27
Mobil: 95 55 54 30 (R0bert) og 95554399 (Randi Helen).
E-post: robert.mulelid@gmail.com eller randi.mulelid@ktv.no
Post: Dronningberget 12, 7517 HELL

Bilder

2010-07-05T09:23:00.001-07:00

Her er ny-bilen, en Renault Grand Scenic 2004-modell. Bilen er kjøpt i DDE-land (les: Namsos).

Vi er i skrivende stund på Sunnmøre, og her er et bilde av bilen i et stykke flott norsk natur i Sunndal, ikke langt fra Sunndalsøra.

Noen (jeg skal ikke nevne navn...) har etterlyst bilder, men vi har som sagt hatt litt svinn på kamerafronten. Heldigvis har vi flere kamera å ty til, så her er noen få bilder fra familien Mulelids liv de siste par ukene.

Vi hadde ikke vært mange dagene i Norge før Sander ble spurt om han ville være med på fotballcup i Trondheim. Dette var topp for Sander, men han fikk samtidig en viss påminnelse om at de andre hadde blitt bedre i fotball den tiden han hadde vært borte. Og kondisen hans var nok ikke så god som han hadde trodd..........

Fra Buenos Aires reiste vi med jumbojet - Boeing 747. Og etter landing i London fikk barna mulighet til å besøke cockpiten. Da førsteflygeren hørte at vi snakket norsk, fortalte han på norsk at han tidligere hadde vært gift og bosatt i Stavanger.

På grunn av kameratyveri har vi ikke så mange bilder fra Buenos Aires, men her er vi samlet på flyplassen i Buenos Aires på veg hjem til Norge. Dere ser at vi er godt påkledd, for i Buenos Aires var det midt på vinteren og for oss relativt høstlige temperaturer. Foran oss lå en flytur på over 15 timer før vi landet i London.

Vel hjemme!

2010-06-28T15:23:00.000-07:00

Dette er første blogginnlegg etter ankomst Norge, og vi ønsker bare å formidle at vi har det bra. Vi landet på Værnes torsdag kveld etter en hjemreise som også inkluderte tre netter i Buenos Aires. Det var flotte dager på tur, men på grunn av litt svinn på kamerafronten (nok en gang......) kan vi ikke skryte på oss så mange bilder. Det var også litt spesielt å få med seg folkelivet i Buenos Aires sentrum mens Argentina spilte VM-kamp mot Hellas. Vi har siden torsdag hatt base hos Randi Helens foreldre i Trondheim, men i kveld (mandag) har vi tatt over huset vårt i Stjørdal. Huset var i så god stand som vi kan forvente etter to års husleie, men litt maling av rom må til før vi slår oss til ro. Det er også litt behov for gartner- og murarbeid ute, men det får vi ta etter hvert. I dag har Robert og John Henrik vært i Namsos og kjøpt bil (Renault Grand Scenic, 2004-modell), og på torsdag blir det nok en tur til Namsos for å hente bilen. Det er forøvrig mye som skal på plass etter hjemkomst, og vi har også støtt på uventede problemer. Våre gamle mobilabonnement i Norge er historie, men uten mobil kommer vi ikke så langt her i gamlelandet. Men så viser det seg at det ikke er mulig å bestille mobilabonnement i Norge så lenge man ikke er folkeregistrert i Norge. Så det må vi vente med til folkeregistertet har klart å oppdatere sine register. Internett er heller ikke på plass, så IP-telefonen er ikke operativ. Vi sjekker imidlertid e-post stadig vekk, så ta gjerne kontakt med oss på e-post om dere har noe på hjertet. Vi kan fortsatt nås på robert.mulelid@gmail.com, robert.mulelid@ktv.no og randi.mulelid@ktv.no.

Siste dag i Arequipa

2010-06-18T08:03:00.000-07:00

I dag er det siste skoledag på Den norske skolen i Peru. Det er litt spesielt å vite at i dag settes det punktum for to flotte år ved Den norske skolen i Peru. Om noen timer setter vi oss på flyet til Lima, og på søndag drar vi videre på en liten ferietur til Buenos Aires. Vi lander på Værnes neste torsdag (24. juni) på kvelden. Her kommer noen bilder fra siste skoledag, og siste skoledag ble ikke akkurat preget av intensiv undervisning. Stikkord: Film, kos, godteri og is!

En siste tur til fjells

2010-06-15T14:52:00.000-07:00

Pichu Pichu er det laveste av de tre fjellmassivene rundt Arequipa. Men det er samtidig det minst tilgjengelige p.g.a. at mange av fjelltoppene kan være litt krevende å komme opp på.

Flott utsikt fra 5200 m.o.h. Det hvite området er saltsjøen Lagunas Salinas.

Det har blitt noen flotte fjellturer mens vi har vært i Peru, og på lørdag var jeg, Robert, så heldig å få være med på en ny flott tur. Rundt Arequipa ligger tre fjellmassiv. Jeg har vært på de to høyeste (El Misti og Chachani), men jeg har til nå ikke vært på Pichu Pichu. På lørdag var jeg, Erlend Johansen og Andreas Bakke ute på tur i området rundt Pichu Pichu. For de fleste av oss ble dette en flott tur.....Det var aldri meningen å bestige den høyeste toppen (5571 m.o.h.), men vi steg rundt 900 høydemeter til ca. 5200 m.o.h. Det var en flott opplevelse og et verdig punktum for fjellturene i Peru.

Jeg og Erlend smiler til fotografen

Erlend nyter sine nudler og utsikten mot saltsjøen

Andreas og Erlend med deler av Pichu Pichu bak seg. Vi var godt på veg mot toppen av fjellet til venstre.

Hva skjer i Arequipa?

2010-06-09T20:09:00.000-07:00

Dette er elevene på SETELA for tre-årsperioden 2010 - 2012. De kommer fra de lutherske kirkene i Ecuador, Peru og Bolivia.

Dette er "Los vikingos". Teknikken er så som så, og den fysiske formen er varierende. Våre motstandere hadde langt bedre teknikk og var tilsynelatende i bedre fysisk form. Men likevel innkasserte vi to seire av to mulige. Og hemmeligheten? God organisering og defensiv trygghet. Da må selv latinamerikansk teknikk gi tapt!

Det er nå en og en halv uke siden vi kom ned fra Juliaca, og her i Arequipa er det ikke noe latmannsliv. Det er fortsatt full skole, selv om de siste ukene er mer prosjektbasert enn resten av skoleåret. Og det mangler heller ikke på aktiviteter på kveldstid og i helgene. Forrige lørdag var det offisiell åpning for nybygget til misjonens teologiske seminar, SETELA, her i Arequipa. Her gis det teologisk utdanning på høyskolenivå, og dette er ikke minst rettet inn mot fremtidige pastorer i de lutherske kirkene i Ecuador, Peru og Bolivia. Det ble en flott opplevelse, og vi norske mannlige misjonærer fikk også kjørt oss litt på fotballbanen.

Det er mange interessante stedsnavn i Peru. Bydelen Jesus finner vi på vei ut av Arequipa mot gamleveien til Juliaca. Litt lenger på samme vei finner vi også Den Hellige Ånd (Espiritu Santo). Tenk hvis noen hadde brukt slike stedsnavn i Norge!

Vi har selvsagt savnet høyden etter at vi kom til Arequipa, så på søndag dro vi på utflukt sammen med Tron og Marianne Mathisen. Målet var Laguna Salinas, som ligger på 4300 meters høyde langs gamleveien til Juliaca. Dette er ikke noen vanlig sjø, for store deler av året ligger "sjøen" hvit og vannløs. Det er en saltsjø, og selv om den er en liten dam sammenlignet med den store saltsjøen i Boliva (jfr. den siste James Bond-filmen), så var det en flott opplevelse. Vi benyttet også anledning til å ha en liten picnic ute på sjøen. Og menyen? Pølser på thermos!

Laguna Salinas

Familien Mulelid og misjonens Toyota Fortuner ute på "sjøen".

Pølsefest i 4300 meters høyde. Og ble pølsene for lite salte, var det bare å skrape av bakken.

Adjø Juliaca!!

2010-05-31T17:43:00.000-07:00

Silas og Andrea overvåker pakkingen på flyttebilen.

Det er ikke lite som skal flyttes. Denne bilen inneholdt stort sett flyttelasset fra huset til familien Hovda. Men sjåføren var litt vel ung...............

Da har vi pakket og flyttet fra Juliaca, og de tre siste ukene våre i Peru skal vi være i Arequipa. Det var litt spesielt å flytte fra huset vi har bodd i siden september 2008, og det var også litt trist og vemodig å forlate Juliaca. Nå må vi innrømme at vi gleder oss til å komme hjem!

Det er vanskelig å flytte uten god hjelp. Dette er gjengen som har vært med og pakket ned både for misjonærene og for skolen i Juliaca.

På skolen skal alt ned, inkludert lekeapparater og mål. Alt utstyr fra skolen i Juliaca kommer ned til Arequipa på tirsdag.

Når vi skal ordne opp etter oss, ja så må alle hjelpe til. Her er det sjuendeklassen (David og John Henrik) som er blitt utkommandert til å rengjøre tepper på skolen.

Pinsefest!

2010-05-24T05:13:00.000-07:00

I dag (2. pinsedag) er det bare fem dager til vi forlater Juliaca, og i går fikk vi en flott dag her i Juliaca. Vår siste gudstjeneste her på fjellet ble en fantastisk felles gudstjeneste for menighetene i Juliaca sone. Mens vi det siste året har prøvd å støtte opp om en menighet som har slitt både med oppmøte og regularitet, så fikk vi denne søndagen oppleve å være samlet rundt 250 mennesker på tomta til kirka Roca espiritual (tidligere 3 de mayo). Gudstjenesten var delt i tre deler: Først en tradisjonell gudstjeneste, deretter middag (Arroz chaufa), og så til slutt en musikkfestival der de forskjellige menighetene hadde ulike innslag. Vi holdt på i nærmere 6 timer, men det var en flott opplevelse! Spesielt med tanke på at det har vært en del problemer i menighetene i Juliaca, så var dette et godt minne å ta med seg tilbake til Norge.

Ikke alle benyttet seg av de stolene som var satt ut. Mange søkte bevisst skyggen, og det er kanskje ikke så rart når sola steker fra skyfri himmel.

Brith-Jorunn og Sverre ble takket for lang og trofast tjeneste i Juliaca sone. Sverre holdt også dagens preike.

Mat ska'rem ha! Her er det far og datter Hovda som koser seg med maten. Og som på alle slike fellesgudstjenester var det mer enn nok mat til alle sammen.

Noe av det mest positive med menighetene i Juliaca er at det virker som om det er mange aktive ungdommer. Dette er ungdommer/unge voksne fra menigheten "La Revelacion", som blant annet er aktive med å evangelisere gjennom bruk av drama.

Vi fikk på denne gudstjenesten også stifte nærmere bekjentskap med menigheten i Puno. Og neste år er det de som skal ha fellesgudstjeneste på pinsedagen.

Tre damer fra menigheten "Luz divina" fikk æren av å avslutte de musikalske innslagene. Og mens vi misjonærer kan styre vår begeistring for deres spesielle sangmåte (høyt og skingrende), så var det faktisk disse tre damene som skapte mest begeistring blant publikum. Det viser jo at det er visse kulturforskjeller når det gjelder musikksmak.

17. mai er vi så glad i!

2010-05-17T19:33:00.000-07:00

Familien Mulelid anno 17. mai 2010!

17. mai feiring i utlandet er noe for seg selv, noe som kanskje har sammenheng med at nasjonalfølelsen har en tendens til å øke med avstanden til hjemlandet. I dag, 17. mai, var vi samlet rundt 60 personer på Den norske skolen i Arequipa. Denne gangen var vi også så heldige å ha besøk av Kjell Jaren (Regionleder, Sør-Amerika) og Øyvind Aasland (leder, NLM Utland). Vi startet dagen med en fantastisk felles frokost, før vi gikk i tog rundt på skoleområdet. Etter en liten pust i bakken (og kjøp av is hos den innleide isdamen) ble det lek og moro, før hele gildet ble avsluttet med grilling og kaker. Og alle var enige om at det hadde vært en flott nasjonaldag!

Frokosten er servert!!!

17. mai-toget i Arequipa er ikke som alle andre 17. mai tog. Men at det var et flott tog var alle enige om!

På 17. mai må man også ha mat, og her koser vi oss med grillmat.

Vi hadde mange innslag fra elevene på DNS, og her er de yngste elevene midt i fremføringen av "I Bakvendtland".

Det jobbes fortsatt med byggingen av SETELA på området til DNS i Arequipa. Men nå nærmer det seg slutten, og i neste uke begynner undervisningen i administrasjons- og undervisningsbygget (på bildet).

I "lavlandet"

2010-05-11T04:25:00.000-07:00

Nå er vi igjen kommet ned i det vi selv omtaler som "lavlandet". Vi snakker da om Arequipa, som rent høydemessig ligger omtrent på nivå med Galdhøpiggen. Men for oss oppleves dette som om å komme ned i lavlandet. Ikke minst er det mye varmere nå i Arequipa enn det er i Juliaca, selv om de som bor i Arequipa syns det begynner å bli litt kaldt her. Årsaken til at vi nå befinner oss i Arequipa, er at vi har fellesuke på Den norske skolen (DNS). Fellesuka bygger opp mot det vi tror skal bli en flott feiring av 17. mai. Vi kommer selvsagt tilbake med et velfylt blogginnlegg fra 17. mai feiringa i Arequipa!

Fellesuke betyr flere elever, og ikke minst gir det muligheter til å spille fotball sammen!

Dette er det fantastiske lærerkollegiet ved Den norske skolen i Peru, minus fotografen (Robert).

Vår siste fjelltur i Peru?

2010-05-03T05:10:00.000-07:00

Det nærmer seg ubønnhørlig slutten på vårt opphold i Peru, og her i Juliaca skal vi nå være bare i ca. 2 1/2 uke til sammen. Resten av tida skal vi være i Arequipa. Vi og familien Hovda dro derfor i helga på det som kan være vår siste fjelltur her i Peru. I samme område som vi var på skoletur (se forrige blogg) er det også mange topper som kan bestiges, og vi valgte oss ut en topp som ligger på ca. 4 900 meter over havet. Alle utenom de to minste (Mika og Solveig) var med på turen, og vi startet i samla flokk. En del fikk litt motivasjonsproblemer underveis, så til slutt var det jeg (Robert), John Henrik, Sverre og Brith Jorunn som var igjen. Heller ikke vi kom helt til topps, for vi måtte stoppe på en liten topp ca. 100 høydemeter fra toppen. Vi hadde kort og godt ikke tid til å nå selve toppen! Men det var en flott tur i et utrolig flott landskap.

Her er far og sønn på "nesten-toppen". Den virkelige toppen er bak oss.

Her er vi på veg ned fra toppen. Det er mektig å gå i et landskap der det er flotte fjell på alle sider.

Vi var ikke alene på fjellet. Vi møtte flokker med alpakkaer, kyr og sauer - og ikke minst bjeffende gjeterhunder.

Denne alpakkaflokken møtte vi på rundt 4.700 meter over havet. Mannen på motorsykkel (han kom bare plutselig kjørende oppe på fjellet) er en av to gjetere som har base her oppe. Det er både et hardt og ensomt liv.

Disse spesielle kaktusene/palmene (jeg er faktisk ikke helt sikker på hva som er riktig benevnelse) er svært sjeldne, men her i området var det mange av dem.

Besøk fra Bolivia

2010-04-25T05:20:00.000-07:00

Det er alltid hyggelig med besøk, og denne uka har vi i Juliaca vært så heldige å ha hatt familien Eggebø på besøk. De er misjonærer i Bolivia og bor i Cochabamba. Barna dere - Håvard, Markus og Ovidie - utgjør også Den norske skolen i Bolivia, og derfor ble denne uka også en fellesuke mellom DNS i Bolivia og DNS i Juliaca. Og det ble en flott opplevelse for begge skolene. Når vi har seks elever og de har tre elever, så blir det fort litt små miljø på skolene. Derfor er det viktig å kunne møtes og oppleve et større fellesskap. Det var også hyggelig for oss som er lærere i Juliaca å få besøk av Anne og Jofrid, som utgjør personalet ved DNS i Bolivia. Vi hadde vanlig skole fra mandag til torsdag, før vi på fredag dro på utflukt til steinformasjonene utenfor Ayaviri. I flott høstvær (ja, for nå er det høst i Peru) koste vi oss i Guds utrolige natur, og det ble en flott avslutning på skoleuka.

Det er alltid hyggelig å få flere i klassen, og for de eldste elevene var det spesielt artig å få besøk av ei jente............

Det kan bli litt kjedelig for Silas og Andrea å bare være to elever i klasserommet. Men denne uka ble elevtallet blant de minste fordobla, og det var kjekt!

På skoleturen benytta vi anlendningen til å vasse litt i elva.

Vi har også benyttet anledningen til å feire bursdager. Både Randi Helen og John Henrik (tenåring!!) har hatt bursdager denne uka, i tillegg til at Silas Hovda og mor/datter Eggebø har bursdager nå i slutten av april. Og det måtte jo selvfølgelig feires!

Tre fornøyde jubilanter - John Henrik (13), Ovidie (12) og Silas (8)

Byen vår

2010-04-11T06:12:00.000-07:00

Deler av Juliaca sett fra et høydedrag, ca. 4160 m.o.h.

Vårt hus i Juliaca ligger omtrent midt på dette bildet. Huset nærmest (med glasstak) er byens svømmehall.

Juliaca ligger midt i turistløypa i Peru, men samtidig er dette en by som turistene stort sett holder seg unna. I turisthåndbøkene står det også at man med fordel kan dra forbi Juliaca. Byen har et flott nærområde, men selve byen er ikke direkte vakker. -Jeg har sett finere byer, er et sitat som mange besøkende kan skrive under på. Samtidig har byen noe som mange tursitbyer mangler. Den har en ekthet og et fascinerende kaos som på mange måter kompenserer for at den ytre sett ikke har så mye å tilby. Her kommer en liten billedreportasje fra Juliaca- vindenes by! (som faktisk er bortimot et offisielt slagord for byen).

Som mange andre byer i Peru har Juliaca en kristusfigur (Cristo Blanco) som skuer ut over byen.

Gatebildet i Juliaca kan være litt kaotisk. Dette bildet er hentet fra "møbelgata", og her finner vi fotgjengere, sykkeltaxier, biler og møbler i skjønn forening!

Juliaca har en ordfører som tydeligvis har store planer om å bli gjenvalgt. Dette har ført til et ganske omfattende pengeforbruk det siste året. Det er åpnet både kunstgressbane, skatepark, sklie og diverse trappekonstruksjoner som den på bildet. Dette er helt klart med på å forskjønne byen, men samtidig kan det jo diskuteres om dette er riktig prioritering av offentlige midler i et område der det også er mye fattigdom.

Selve byen ligger på den flatte høysletta, Altiplano. Men rundt byen ligger det mange åser og høydedrag. Det gir et flott turterreng.

Her er deler av familien Mulelid og familien Hovda på tur opp til varden, 4160 m.o.h.

I Juliaca finnes det et terrengsykkelmiljø på rundt 20 - 25 personer. De har laget en skikkelig sykkelløype i terrenget utenfor Juliaca. Her er det en som viser oss sine hoppferdigheter.

Det går ikke an å skrive om Juliaca uten å nevne to svært så synlige faktorer - hunder og søppel. Som det fremkommer av bildet hører disse to tingene også ofte sammen. I følge en lokalavis i fjor høst så finnes det minst 30 000 hunder i Juliaca. Til sammenligning bor det mellom 200 000 og 300 000 mennesker i byen. Halvparten av disse hundene kan defineres som mer eller mindre løshunder, så det er en viss sannsynlighet for at du møter noen av disse hundene på din ferd i Juliaca. Heldigvis oppfører de fleste hundene seg greit, og rabies er også lite utbredt.

En påske er over

2010-04-04T19:52:00.000-07:00

Litt slektstreff har det også blitt denne påska. Her nyter vi et bedre måltid sammen med Olve i Arequipa. I skrivende stund er Olve hos oss i Juliaca.

Da er påska 2010 historie, i hvert fall for oss som bor i Peru. 2. påskedag finnes jo ikke her borte, og 1. påskedag er som en vanlig søndag. Etter en kort visitt til Bolivia i palmehelga har vi stort sett vært i Arequipa denne påska. Tanken var at vi skulle oppleve litt av de påsketradisjonene som preger denne byen. Arequipa blir omtalt som en av de mest religiøse byene i Peru, og den katolske kirke har sterkt fotfeste her.

På skjærtorsdag var det kirkevandring i Arequipa. Det er mange kirker i Arequipa sentrum, og på kvelden skjærtorsdag er det lagt opp til at folk kan vandre mellom disse kirkene. I kirkene gjennomføres det ulike sermonier, og de fungerer som poster på en slags kirkevandring. Sentrum er delvis stengt av for trafikk, og det er et yrende folkeliv i sentrum. Oppslutningen om denne kirkevandringen er svært stor, og det kan være at dette er noe en god katolikk må gjøre for å nettopp være en god katolikk.

Romerske soldater til hest hører med i et spill om Jesu liv og død. Men brukte de romerske soldatene solbriller?

På langfredag var vi først og så på et spill som omfattet både Jesu liv og Jesu død. Spillet foregikk i og rundt torget i en bydel i Arequipa, og det var såpass omfattende og langvarig at vi måtte gi oss etter Jesu siste måltid. Men vi rakk å få et inntrykk av en spilltradisjon som er litt ulik den vi er vant til. Vi er vant til at ulike spill og oppsetninger skjer på en scene, og vi sitter som tilskuerer og ser på det som skjer på scenen. Også dette spillet foregikk delvis på ulike scener, men spillet var ikke statisk. Det var bokstavelig talt i bevegelse hele tiden, og mange folk fulgte med fra post til post. På denne måten ble dette også en slags påskevandring for de av tilskuerne som valgte å være med fra A til Å, og for mange var kanskje det å delta på en slik vandring viktigere enn det frelsesbudskapet som Jesus kom med.

Jesus vasker disiplenes føtter.

Dette "pasjonsspillet" var et spill i stadig bevegelse. Og flere av tilskuerne fulgte med som et haleheng til Jesus og hans disipler.

På kvelden langfredag var vi også vitne til en - for oss - litt underlig forestilling. Under en relativt stille og svartkledd prosesjon ble en kiste med en Jesusfigur bragt ut av en av kirkene i Arequipa og ført gjennom gatene. Tanken bak dette var å vise at Jesus nå var tatt ned fra korset. På mange måter var dette en sørgeprosesjon, og for oss blir dette overfokuset på Jesu død litt underlig. Han stod jo opp igjen! Og det er det jo en god grunn til å feire!!!

Jesus føres ut i sørgeprosesjon i Arequipas gater.

Vel tilbake i Juliaca feiret vi 1. påskedag med en tur ut i Guds frie natur. Ved byen Ayaviri (på vegen til Cusco) finnes det noen fantastiske fjellformasjoner, og vi og familien Hovda tok med oss kaffe og kaker og koste oss i et flott landskap.

Tre blad Mulelid ut på tur!

Peru er full av underlige fjellformasjoner, og 1. påskedag så vi nærmere på noen av disse.

Langfredagstanker

2010-04-02T06:45:00.000-07:00

I dag er det langfredag, og dette er sannsynligvis den største helligdagen i Peru. Da tas ulike kristusfigurer ut av kirkene, og disse figurene tas med i prosesjoner i gatene. For oss er langfredag også en viktig merkedag, men den er bare et stoppested mot oppstandelsesdagen - 1. påskedag. I det katolske Peru forbigås nesten 1. påskedag i stillhet, og det er kanskje et signal om at dette såkalte kristne landet har mistet noe vesentlig i sin kristendomsforståelse.

Det kan være stor tilstrømming til kirkene i Peru ved høytider og religiøse festivaler. Dette bildet er hentet fra inngangen til katedralen i Arequipa på skjærtorsdag.

Det er kanskje ikke riktig å omtale Peru som et kristent land, selv om vi omgis av kirker og kristen symbolikk uansett hvor vi beveger oss. Det skyldes at mye av den kristne troen er iblandet en naturtro som har sine røtter fra før spanjolene kom med sin katolske tro. På mange måter har ikke den katolske kirke lykkes med å erstatte tidligere naturtro med kristendom. Allerede fra starten av ble den katolske tro noe som kom i tillegg til tidligere tro, og ikke en tro som erstattet den troen lokalbefolkningen hadde fra før. Det har gitt Peru og flere andre Sør-Amerikanske land en katolsk kristendom som på mange måter avviker fra den katolske kristendommen vi finner i mange Europeiske land. Et sentralt element i Peruansk katolisisme er tilbedelse av ulike Kristus- og Mariafigurer. Dette er figurer som har ulik historie, og som gjerne knyttes opp mot overnaturlige hendelser (helbredelser m.m.). Disse figurene får sine egne festivaler og festligheter og blir ofte skytshelgener for byer og områder. Derfor blir det også viktig å tilbe disse figurene. Mine assosisasjoner går fort til avgudsdyrkelsen som Israelsfolket slet med i det gamle testamentet, men det virker som om den katolske kirke går god for disse religiøse ritualene. Dette har nok også sammenheng med at disse ritualene bidrar til å gi den katolske kirke god oppslutning i lokalsamfunnene.

Bilene står i kø utenfor kataedralen i Copacabana i påvente av å bli velsignet.

Her - under beskyttelse av Bolivias skytsengel - kan man hente velsignet vann

Vi fikk i begynnelsen av denne påsken se et av de mest deprimerende eksemplene på denne praksisen. Like over grensa til Bolivia finner vi byen Copacabana, og den berømte stranda i Rio de Janeiro har faktisk sitt navn fra denne byen. Dette er også "hjemstedet" til Bolivias skytshelgen, virgen de la candelaria, eller virgen de Copacabana som hun også blir kallet. Denne mariafiguren har en lang forhistorie før den ble godkjent av den katolske kirke. Og nå er den Bolivias største pilegrimsmål. Nå i påsken går det blant annet pilegrimsvandring fra La Paz til denne grensebyen. Og selvsagt er det langfredag som er målet for denne pilegrimsvandringen. Noen har også fått for seg at denne skytshelgenen også er en idèell skytshelgen for biler, og det har ført til en storindustri i Copacabana. De kommer i store mengder både fra Bolivia og fra Peru for å få velsignet bilene sine med velsignet vann fra kirka i Copacabana. Og kirka legger til rette for denne praksisen, og stiller både med velsignet vann og prester til å be for bilene og dynke de med velsignet vann. Dette gir den katolske kirka mye oppmerksomhet og mye penger, men for oss virker det som om ingen tør å stille kritiske spørsmål til en praksis som virker ganske fjern fra den kristne kirkes oppgave og formål. I en slik setting skal også Misjonssambandet drive misjon i Peru og Bolivia, og det er ikke enkelt å forkynne et nådebudskap i et samfunn som er så preget av en kristendomsform basert på gjerninger (pilegrimsvandringer, prosesjoner, gode gjerninger m.m.). I tillegg sitter naturtroen svært dypt i folkesjela. Blir du servert brus på landsbygda i Peru må du ikke bli overrasket over at verten tømmer litt brus på jorda før han serverer deg. For Moder jord (Pachamama) må jo også ha litt. Denne respekten eller redselen for Moder jord kan vi også finne blant medlemmer i de lutherske kirkene, og dette viser at misjonen fortsatt har en oppgave i å formidle et frigjørende nådebudskap til folket i Bolivia og Peru.

Eieren av denne nye Toyota Landcruiser Prado har nå fått "døpt" bilen både i velsignet vann og øl!

Etter at presten har gått rundt bilen med velsignet vann er det på tide å foreta en privat sermoni med øl eller annen alkoholholdig drikke.

Etter endt velsignelsesermoni er det på tide å ta et skikkelig bilde. For en slik velsignelsesermoni blir også en skikkelig familiehappenning.

Soløya

2010-03-28T07:50:00.000-07:00

Påskeferien har senket seg over Den norske skolen i Peru, og vi benyttet starten av påska til en tur over grensa til Bolivia. Titicacasjøen er en stor og flott innsjø, men vi har stort sett bare utforska sjøen fra Perusida. Deler av sjøen ligger imidlertid på Boliviansk side, og det spørs om ikke denne delen av Titicacasjøen er minst like fin som den vi kan utforske på Peruansk side. Målet vårt var den største øya på Titicacasjøen - Isla del sol (Soløya). Dette har gjennom tusener av år vært en hellig øy, og da Inkarinket la under seg området lot de denne øya bli en av tre hellige steder i Inka-riket. De hadde allerede en legende om at de opprinnelige inkaherskerne (som forøvrig var en bror og en søster) kom fra en grotte nær Cusco. Men nå la de til en ny lengende, nemlig at de samme opprinnelige inkaene ble plassert på Soløya av solguden, og at dette var opprinnelsen til Inkarinket. De mente også at solen og månen hadde sin opprinnelse på Isla del sol og Isla de la luna (måneøya), som ligger like i nærheten av soløya. Stedets mytiske karakter virker tiltrekkende på en del åndelige søkende, og vi opplevde også her at Inkaenes gamle religion tiltrekker seg en del turister med New Age-fokus.

Det er flott på soløya. Dette er utsikten mot playaen (stranda) i landsbyen Challapampa

Utsikt mot Titicacasjøen fra ruinene av soltempelet. Guiden vår påpekte at inkaene hadde god smak. Tenk å anlegge tempel med egen privat strand!

Vi fikk en flott dag på soløya, og det spørs om ikke dette også er den vakreste av øyene på Titicacasjøen. Det er mange flotte stier på øya, som opprinnelig ble brukt som pilgrimsstier både av Inkaene og kulturene før Inkaene. I tillegg er det stedvis frodig, og det er mange flotte badestrender. Vi benyttet selvfølgelig sjansen til en dukkert, og det var faktisk overraskende varmt i vannet. En tur til soløya anbefales på det aller varmeste!!!

På øyene på Titicacasjøen er det ingen biler, og nesten alle landsbyene er anlagt oppe i høyden. Det betyr behov for transport. På Soløya er det esel som gjelder, men også menneskene må gjøre en innsats for å få opp varene.

Misjonærkonferanse og vinter-OL!

2010-03-18T19:50:00.000-07:00

I dag kom vi tilbake til Juliaca etter noen innholdsmettede dager i Arequipa. Vi startet med et døgn på hotell i Arequipa, der hele misjonærflokken fikk mulighet til å lade batteriene før vi startet med selve misjonærkonferansen på mandag. Misjonærkonferansen (som normalt bare kalles MK for enkelhets skyld) er misjonsfeltets generalforsamling og årsmøte, og det er en blanding av bibeltimer, foredrag og årsmøtesaker.

En misjonærkonferanse er ikke bare kos og hygge. Her er det noen av deltakerne som på ulikt vis prøver å følge med på årsmøtesakene.

Også under denne Misjonærkonferansen fikk vi kose oss med mye god mat. Og selv om det for noen ble litt i overkant mye kaker, så er det ikke tvil om at maten er med på å krydre en slik konferanse. Her er det de eldste barna som venter på å få servert middag på golfklubben i Arequipa, mens de nyter sin Inca-Cola.

På søndagen koste vi oss litt i et populært rekreasjonsområde i Arequipa. Her er Sander og John Henrik i fullt kjør på 4-hjulinger. I Norge hadde de sannsynligvis ikke fått lov å kjøre slike doninger, og i det minste hadde det vært påbudt med hjelm!

Før vi dro opp til Juliaca i dag (torsdag) fikk vi mulighet til å være med på vinter-OL på Den norske skolen i Arequipa. Det er kanskje underlig å feire vinter-OL i 25 varmegrader, men det er nå bevist at det går an! Det går også an å se dette som en liten markering av at det i år var første gang Peru stilte med utøvere i et vinter-OL. Det gikk som ventet ikke så alt for bra for de peruanske utøverne, men ryktene sier at det i det minste var èn person som kom bak Perus representant i langrennssporet.

Andrea fikk den store æren av å klippe snora (i dette tilfellet dopapir) for å markere den offisielle åpningen av vinter-OL i Arequipa.

Skiskyting var en av øvelsene i vinter-OL. Her er det Sander som er inne til liggende skyting. Han fikk èn strafferunde.

Hvem har sagt at man trenger is for å drive med curling? Man kommer langt med en gressplen og et par vanlige koster!

I vår versjon av vinter-OL var det tre deltakende land - Peru, Ecuador og Norge. Og øvelsene omfattet både slalom, skiskyting, bob, ishockey, hopp og curling! Selvsagt ble det nødvendig å gjøre noen lokale tilpasninger siden den eneste snøen i mils omkrets var å finne på fjelltoppene rundt Arequipa. Men vinter-OL ble det åkke som!!

Selvsagt ble det en vinner også i denne versjonen av vinter-OL. Og vinneren ble Norge!!!!

Her er hele gjengen samlet foran DNS etter endt dyst. På flankene ser vi de arrangementsansvarlige, idrettstudentene Jan Frode og Martin.

En liten oppdatering

2010-03-06T17:56:00.000-08:00

Karneval er store greier i Juliaca. Det er ikke helt som Rio, men det er ikke langt fra! Og selvsagt er det litt forskjell på å feire karneval i regntid i 3800 meters høyde og det å feire i høysommer i Rio.

Det nærmer seg nå en måned siden forrige blogginnlegg, og dette har ikke vært en planlagt pause. Men når utstyret streiker (les: pc'en) får dette også konsekvenser for bloggen. Nå har pc'en vært i lavlandet og blitt reparert, i tillegg til at vi har vært ute og reist de to siste ukene. Vi har jo en lang juleferie (èn måned), og etter bare èn måned med skole tar Den norske skolen i Peru en ukes "vinterferie". Men det er kanskje ikke riktig å kalle det vinterferie når det faktisk er høysommer her i Peru.

Før vi dro på ferie fikk vi med oss starten på karnevalet her i Juliaca. Karnevalet er store greier i Juliaca, og mange bruker fryktelig mye penger på karnevalet. Mange av draktene er dyre, og i tillegg er det ikke gratis å være med i de ulike karnevalstruppene (eller hva det nå heter). En liten bieffekt av karnevalsfeiringen er at det gjennom karnevalsdagene er lov til å drive åpenlys vannkrig og skumkrig (sprayflasker). Og dette er jo en aktivitet som også de norske barna deltar i med stor glede.

Den indianske bakgrunnen preger mange av draktene under karnevalet. Men det spørs om det ikke er tegneserieversjonen av indianere som er inspirasjonen for mange av draktene.

Selve "vinterferien" tilbragte vi helt nord i Peru. Det er store avstander i Peru, så denne gangen benyttet vi oss av fly. Nord i Peru er det varmt hele året, og der begynner også landskapet å forandre seg. Kystørkenen går over i mangroveskoger, og det er nesten som å komme til et nytt land. Vi tok oss også en busstur inn i Ecuador, og hadde en kort visitt (èn natt) i Ecuadors største by, Guayaquil (mellom 2 og 2,5 millioner innbyggere). Det ble en kort visitt i Ecuador, men nå har vi også fått besøkt dette landet. Vel tilbake i Peru hadde vi fem flotte dager på et hotell med beliggenhet direkte på stranden sør for Tumbes.

Her er fire blad Mulelid samlet på "strandpromenaden" i Guayaquil. Denne promenaden er forøvrig anlagt ved elva og ikke ved sjøen.

På veien til Guayaquil forstod vi hvorfor Ecuador er kjent for produksjon og eksport av bananer. Store deler av turen var som å kjøre gjennom endeløse bananplantasjer. Så elsker du bananer er det bare å besøke Ecuador!

Her tilbragte vi fem dager. Bassenget var ikke stort, men èn trapp ned ventet Stillehavet med nesten 30 grader i vannet!

Det går bare ett fly fra Tumbes hver dag, og vi landet på flyplassen i Lima kl. 2315. Flyet videre til Arequipa gikk klokka 04, så det ble noen nattetimer på flyplassen. Her er det Andrea og Sander som forsøker å få seg en blund. Norske flyplasser er jo døde om natta, men flyplassen i Lima syder av liv hele natta. Blant annet er alle butikker og serveringssteder åpne 24 timer i døgnet!

Etter "vinterferien" dro vi ikke tilbake til Juliaca, men vi dro på det som mange elever ved Den norske skolen i Peru anser som årets høydepunkt - svømmeuka!! Dette er fem skoledager ved misjonens feriested ved Stillehavet (Mejia), og som navnet tilsier blir det mye svømming. Og elevene tok svømmemerker over en lav sko. I år hadde vi også med oss Den norske skolen i Bolivia (tre elever og to lærere), og det satte vi i Peru stor pris på.

Mye av tida på svømmeuka ble tilbragt i svømmebassenget på ferieplassen. Men litt strandliv må vi jo også oppleve. Her er det sandslottkonkurranse, og i god sosialdemokratisk ånd ble alle vinnere!

Nå er vi tilbake i Juliaca, men allerede til helga bærer det ned til lavlandet igjen. Da er det misjonærkonferanse i Arequipa.

Stakkars turistnæring!

2010-02-12T11:58:00.000-08:00

Noen av sivøyene på Titikakasjøen i vindstille og sol!

Det er ikke greit å drive turistnæring i Peru for tida. Turistdestinasjon nr. 1 - Machu Picchu - er midlertidig stengt, og turistnæringen prøver å få turister til å dra til andre steder i Peru. Og Peru har mange turistattraksjoner, blant annet i Nord-Peru. Men hva skjer så? Jo, i Trujillo (Perus tredje største by) pøser det plutselig ned regn i åtte timer. De har ikke opplevd sånt regn på 40 år! Dette er jo tross alt midt i ørkenen. Den store turistattraksjonen i Trjuillo - jordbyen Chan Chan - er nå midlertidig stengt. Den har fått skader på grunn av regnet, og er stengt for turister for å unngå ytterligere skade. Og som det ikke er nok, så var det kraftig vind i Juliaca og omegn på tirsdagskvelden. For oss som er oppvokst på sunnmørskysten var det ikke så mye vind å snakke om. Men det var uvanlig sterk vind til å være på Andesplatået. Og resultatet? Jo, flere av sivøyene på Titikakasjøen ble skadet, og det hevdes at en av øyene forflyttet seg 3 kilometer! Dette var sannsynligvis ikke en av "turistøyene", men også disse fikk skader. Så dere forstår at det ikke er enkelt å drive turisme i Peru for tida!

Deler av det som omtales som verdens største adobeby (jordby) - Chan Chan - er under stadig utbedring og gjenoppbygging. Dette var hovedstaden for Chimù-riket, som ble erobret av Inka-riket i 1470. Her fra vårt besøk i det såkalte Tschudi-komplekset i januar. Det spørs om det ser slik ut nå etter kraftig regn i området.

Detalj fra Chan Chan. Figurene på midten av bildet er sannsynligvis rekonstruksjoner av de opprinnelige dekorasjonene.

Med vann i sikte!

2010-02-07T18:29:00.000-08:00

I regntida blir veistandarden mildt sagt varierende. Dette bildet er hentet fra veien mellom Juliaca og stranda Chifron ved Titikakasjøen.

Det er kanskje ikke så unaturlig å snakke om vann i disse tider. I forrige blogginnlegg fokuserte vi på ekstremregnet i Cusco-området. Nå virker det som om regnværet har roet seg noe, og i følge nettsiden livinginperu.com har flommen i Cusco gjort skader for rundt 230 million dollar. Det er imidlertid usikkert når det igjen vil bli mulig å besøke Machu Picchu, og en av antagelsene er at denne turistmagneten vil være stengt i åtte uker.

Også i vår region (Puno) har det regnet mye, og elvene går flomstore. Dette er en av flere flomstore elver som vi passerte på lørdag.

Vi i Juliaca har hatt mye regn, men vi har ikke opplevd det som ekstremt. Samtidig har det vært tendenser til flom også i vårt distrikt, og det var en periode stor bekymring for at en viktig bro mellom Juliaca og Huancane skulle bli tatt av flommen. Men også her virker det som om ting har roet seg, selv om flommen i følge livinginperu.com har rammet rudt 11.000 mennesker i vår region.

Som en liten hyllest til vannet, så ble vi på lørdag med ungdomsgruppa "Luteranos al toq" i Juliaca på strandtur til stranda Chifron ved Titticacasjøen. Og hvilken strand! Robert og barna benyttet også anledningen til å ta seg en dukkert i Tittikakasjøen, selv om vanntemperaturen sannsynligvis ikke var mer enn rundt 15 varmegrader. Med andre ord god sunnmørsk badetemperatur!

Dette er ikke syden, og det er ikke ved havet! Denne flotte stranda finner vi på en halvøy ved Titikakasjøen.

Her nyter tre blad Hovda og tre blad Mulelid utsikten over Titikakasjøen. I bakgrunnen skimter vi Isla Amantani. Denne øya har 4000 innbyggere og er en av de populære turistattraksjonene på Titikakasjøen.

Sander, Peter og Andrea nyter badelivet i Titikakasjøen!

Her er noen av ungdommene fra Luteranos al Toq samlet rundt "lunsjbordet", som i stor grad bestod av poteter! Flotte ungdommer!!

Ekstremregn i Peru

2010-01-28T14:46:00.000-08:00

Mange har kanskje fulgt med på nyhetene og fått med seg at det for tiden regner mye her i Peru, og spesielt i området rundt Cusco. Dette har blitt en stor nyhetssak først og fremst fordi dette har fått direkte konsekvenser for flere tusen turister, men det er slett ikke bare turistene som lider i dette dramaet. I følge nettstedet livinginperu.com har det kraftige regnværet fått direkte konsekvenser for rundt 80.000 mennesker, og i Den hellige dalen går elva flomstor og har ført til store problemer både for lokalbefolkningen og turistene. Mange jordras har også skapt store problemer og også medført flere dødsfall. Machu Pichu ligger i tilknytning til Den hellige dalen, og den eneste veien inn til Perus største turistmagnet er med tog. Men jernbanelinjen ble for flere dager siden stengt etter at jordras og elva har ødelagt deler av jernbanesporet. Det er til enhver tid svært mange turister i området, og da jernbanen ble stengt befant flere tusen turister seg i Machu Pichu, Machu Pichu pueblo (landsbyen som fungerer som inngangsport til Machu Picchu) og på den berømte Inkastien. Disse kommer seg ikke ut fra området, og det har ført til kaotiske forhold i Machu Pichu pueblo både for turister og fastboende. Det kommer begrenset med forsyninger inn i området, og på grunn av været har de store problemer med evakueringen med helikoptre.

Slik så Den hellige dalen ut rundt nyttår. Her ser vi også elva - Rio Urubamba (også kalt Vilcanota) - som har ført til store problemer lenger ned i dalen.

Slik ser det ut etter at jordras og en flomstor Rio Urubamba har gjort sitt verk. Jernbanen er kort og godt vasket bort. Dette bildet er tatt av en turist som gikk til fots fra Machu Picchu pueblo og til Ollantaytambo.

For oss er det litt spesielt å sitte og se bilder fra området. Vi tilbragte tiden rundt nyttår i Cusco, Den hellige dalen og på Machu Picchu. Selv om det regnet mye da også, så er det tydelig at regnværet har økt kraftig i intensitet den siste måneden.Og ut fra bildene er det liten tvil om at det vil ta tid før turisttrafikken vil komme i gang igjen. Det vil kunne ta lang tid før jenrnbanelinjen inn til området vil kunne fungere igjen, og også selve tilførselsveien til Machu Picchu er sterkt skadet. Dette vil på sikt gi dramatiske konsekvenser for turistindustrien i området, og også for Peru. Det er tross alt Machu Picchu som er lokomotivet i en voksende turistindustri i Peru.

Dette er Machu Picchu pueblo og Rio Urubamba like før nyttår. Elva er stor, men det er fortsatt god klaring til både vei og hoteller.

Og slik ser det ut nå. Parkanlegget mot elva er skylt bort og veien (som er tilknytningen mellom byen og selve Machu Picchu) er ogå delvis skylt bort. Enkelte steder går nå elva helt inn til husveggene. Hvis vi ikke husker feil bodde vi på det røde hotellet til høyre på bildet når vi var der før nyttår. (Bildet er hentet fra www.reuters.com)

Noen lurer kanskje på hvordan vi misjonærer opplever situasjonen. Selv om det regner mye også i Juliaca, er det ikke noe ekstremregn utover det man kan forvente i regntiden. Og i Arequipa er det som vanlig sol og tørt vær. Det rapporteres om noe problemer i Cusco, og blant annet har veien til Lima vært stengt. Vi vet imidlertid lite om hvordan regnværet preger selve Cusco by.

Jubileum og åpningsfest

2010-01-25T16:33:00.000-08:00

Søndag 24. januar ble en stor dag for en liten menighet her i Juliaca. I 1984 ble den første lutherske kirka i Juliaca - 3 de mayo (Tredje mai) - startet. Navnet skyldes at den ligger på en bergknaus i Juliaca som heter nettopp 3 de mayo. I dag, 26 år senere, er dette en relativt liten menighet. Men til tross for at menigheten kun består av et dusin kjernemedlemmer, har disse medlemmene lagt ned en kjempeinnsats og klart å sette opp et nytt kirkebygg. Og 24. januar var det offisiell åpning av nybygget kombinert med en litt forsinket 25-års markering for menigheten. De benyttet også anledningen til å skifte navn, og menigheten heter nå "Roca espiritual" - den åndelige klippe. De ønsket med det å vise at menigheten ville bygge på klippen over alle klipper, Jesus.

Det er liten tvil om at menigheten trengte nytt bygg. Dette skuret var menighetens kirkebygg helt frem til i fjor sommer.

Her er fasaden til nybygget. I god Peuransk tradisjon er det bare fasaden som er pusset og malt. Det norske flagget var også på plass.

Her ser dere innsiden av nybygget. For dere som ikke er helt støe i spansk, så betyr "Bienvenidos" kort og godt "Velkommen".

Alle misjonærene i Juliaca var invitert til åpningsfesten, og sammen med studenter fra bibelskolen (CLET) og besøkende fra andre kirker i Juliaca sørget vi for at det nye kirkebygget ble stappfullt på åpningsdagen. Dette er også den lutherske kirka som ligger nærmest der vi bor, og den ligger teknisk sett i gata vår. Programmet for dagen bestod både av historisk tilbakeblikk, gudstjeneste, hilsener og selvsagt en laaang takketale. Og til slutt skikkelig bevertning - kjøtt med poteter, salat og maiskolbe. Til og med været stod på mennighetens side denne dagen. Det er skikkelig høstvær i Juliaca for tida (10 - 12 varmegrader og jevnt med regn), men denne formiddagen holdt regnet seg unna og sola fikk muligheten til å vise seg frem.

Som det sømmer seg en skikkelig åpningssermoni, så var det store folk til stede. Her ser vi blant annet de to snorklipperne Sverre Hovda (som faktisk er øverste valgte leder på feltet) og kirkas generalsekretær Fidel Mamani Ito (midt på bildet). Og som dere ser av neste bilde, så var Sverre en svært stolt snorklipper. Dette må han få gjøre oftere!

Sverre og saksa er klar til innsats!

Det blir ingen fest uten mat. Her er matlagingen i full gang. Dette "kjøkkenet" skiller seg litt ut fra norske kirke- og bedehuskjøkken!

Det er ikke enkelt å spise et skikkelig middagsmåltid uten kniv og gaffel. Men må man, ja så må man! Her er det Elise og Erlend som nyter maten under oppsyn av Mika Hovda.

"Roca Espiritual" er den kirka i Juliaca som uten tvil har best utsikt. Her er det misjonens fremtid og håp som skuer utover Juliaca.

Tilbake til hverdagen

2010-01-18T16:17:00.000-08:00

Her er det kaffekos i Lima noen timer før avreise til Norge. Norunn var ute og sjekket et innkjøpstips, og er derfor fraværende på bildet.

Siste dagen i Lima tok vi med våre foreldre på bowling. Og de viste at de har en fremtid i bowling. Slett ingen dårlig stil for en 78-åring!

Så er ferien slutt for denne gang. Vi satte våre foreldre på flyet i Lima og dro selv på en tre-dagers tur til Trujillo, som ligger en 9-timers busstur nord for Lima. Trujillo er Perus tredje største by, og den ligger i et område med lange historiske røtter. Her er det ruiner fra både Moche-kulturen (200 f.kr - 850 e.kr) og Chimu-kulturen (850 e.kr. - 1470). Og selvfølgelig måtte vi ha en liten runde blant ruinene, selv om barna etter hvert ble ganske lei av alle ruinene. Vi besøkte både regnbuetemplet (fra Moche-perioden) og det som en gang var verdens største by bygd av jord (adobe), Chan Chan.

Her er familien Mulelid i Regnbuetemplet i Trujillo.

Trujillo ble grunnlagt av Perus eroberer, Francisco Pizzaro, i 1534. Og han kalte den like godt opp etter sin egen fødeby i Spania. I likhet med Lima ble byen lagt et lite stykke fra havet, men det tar ikke mange minuttene før man er i det som en gang var en liten fiskerlandsby, Huanchaco. Dette er i dag en badeby, som blant annet er populær blant surfere. Vi tok oss tid til å kose oss litt i Huanchaco, men noe surfing ble det ikke på oss denne gang. Nå er vi tilbake i Arequipa, og i morgen er det planleggingsdag sammen med de andre lærerne på Den norske skolen i Peru. Etter planen skal vi tilbake til Juliaca i morgen (tirsdag) ettermiddag, men ryktene går om en transportstreik som også vil innebære stengte veier. Så vi får se hva som skjer. Det er jo ingen som kjenner morgendagen!

Fra stranden i Huanchaco.

Det er ikke bare på Tittikakasjøen de har sivbåter. I Huanchaco har de brukt sivbåter (eller sivkajakker) i 2000 år, og de bruker slike båter fortsatt. Her har båtene kommet inn med dagens fangst av krabber.

Fortsatt på tur

2010-01-10T20:33:00.000-08:00

Solnedgang over Stillehavet

Etter hektisk reisevirksomhet i romjula og rundt nyttår roet vi det hele ned med en ukes avslapning på misjonens feriested, Miramar, ved Stillehavskysten. Her ble det mye soling og bading, selv om de eldste nok ikke var de flittigste gjestene hverken i Stillehavet eller i badebassenget. Dessverre har vi litt begrenset med bilder fra denne uka, fordi noen brøt seg inn i bilen og stakk av med sekken min da vi var på en liten svipptur til nabobyen Mollendo. I denne sekken befant også mitt fotoapparat seg, så det er fort gjort å bli noen eiendeler fattigere. Nå er vi tilbake i Arequipa, men på tirsdag drar både vi unge og hele "gamlehjemmet" til Lima. Og på torsdagskvelden setter Randi, Helge, Norunn og Jostein seg på flyet til Norge. Da har de forhåpentligvis hatt en flott måned her i Peru.

Hovedhuset på ferieplassen. Her bodde vi i nesten en uke.

Mye sol og varme! Det samme kan vel kanskje ikke sies om Norge i samme tidsrom.

Takk til Sverre for velvillig lån av kamera!!!

Godt nytt år!!!!

2010-01-02T11:10:00.000-08:00

Herr og Fru Hoås på sivøyene (los uros) på Tittikakasjøen.

Vi skriver 2. januar og nå har vi en foreløpig "pause" i Juliaca i vår reisevirksomhet sammen med våre foreldre. 3. juledag satte vi kursen mot den gamle Inka-hovedstaden Cusco, og med Cusco som utgangspunkt har vi besøkt både Machu Picchu og Den hellige dal. "Gamlehjemmet" holdt seg både friske og oppegående under turen, og vi tror de sitter igjen med mange gode opplevelser. I morgen setter vi kursen mot Stillehavskysten, og det skal bli godt å slappe av i skikkelig sommervarme. Vi vil også benytte anledningen til å ønske alle kjente og ukjente et riktig godt nytt år, eller FELIZ AÑO NUEVO! som det heter på spansk.

Her er hele gjengen samlet på Machu Picchu.

Vi skal ikke skryte på oss at sola skein på Machu Picchu denne gangen. Her er det John Henrik, Sander og Andrea som forsøker å smile til fotografen i vind og regn.

I Aguas Calientes (eller Machu Pichu-landsbyen som den også kalles) fant vi dette flotte resirkulerte juletreet. Treet består kort og godt av en hel haug med Sprite-flasker.

Nyttårsfeiringen ble kanskje ikke den mest spektakulære vi har vært med på, men vi hadde basen vår på et flott hotell og spiste middag på en ikke fullt så flott restaurant i Urubamba.

Juleferie!!!

2009-12-18T19:53:00.000-08:00

Her i Peru har Den norske skolen nå tatt en velfortjent (?) juleferie, og denne juleferien varer en hel måned! Vi satser på en ferie fylt med mange opplevelser, og for oss blir det en litt spesiell ferie fordi vi har fått besøk av våre foreldre. Etter litt forsinkeler kom de frem til Arequipa tidlig tirsdag morgen, og de skal være i Peru frem til 14. januar. Vi gleder oss!

Den siste skoleuka før jul har vi i Juliaca hatt juleverksted i Arequipa sammen med skolen i Arequipa. Her er det rektor og noen av de eldste elevene (inkl. John Henrik) som baker pepperkaker.

Lille Julaften fyller Andrea åtte år, og noen dager senere fyller Karl Andreas (til venstre på bildet) også åtte år. De feiret dagene sine sammen med de tretten andre elevene på DNS på mandagen i denne uka.

Torsdag kveld hadde vi juleavslutning på Den norske skolen, og her er det "Gitarkameratene" fra Juliaca som fremfører Glade Jul. Juleavlsutningen ble en stemningsfull og flott opplevelse med både elevinnslag, juletregang og julegrøt i sommervarmen i Arequipa.

Etter godt over ett døgn på tur landet Randi, Helge, Norunn og Jostein endelig i Arequipa tirsdag morgen. De var i god form og ved godt mot, og det er de fremdeles!!!!

Juleforberedelser i Juliaca

2009-12-04T06:11:00.000-08:00

Det er mindre enn 3 uker til julaften, og i Norge er det adventstid med kos, forventninger og førjulstress. Her i Peru er det ikke samme fokus på advent. Det kommer mer juleting i butikkene og vi merker selvsagt at vi nærmer oss jul, men advent markeres ikke på samme måte som i Norge. Derfor må vi selv i større grad lage vår egen adventstid. En viktig del av dette er å se julekalender på DVD, men også julebaksten blir viktig for å forsøke å få litt julestemning inn i en hverdag som ikke gir så mye grunnlag for julestemning.

På lørdag bakte vi pepperkaker, og resultatet ble slett ikke så verst! Men det er kanskje ikke alle som baker pepperkaker med påskekylling på veggen.........

For folk på høysletten i Peru er tiden før jul en svært viktig tid. Det er da det etterlengtede regnet setter inn for fullt, og godt med regn er en viktig forutsetning for en god avling. Derfor ønsker man seg mye regn i adventstiden, selv om vi nordmenn gjerne skulle sett at det tørre været hadde fortsatt. Og hvis dere lurer på hvor mye regn som kommer, så har jeg tatt med et par bilder fra gårsdagens hagl- og regnskur. Motivene er hentet fra gata "vår", og som dere ser egner gata seg mer for båttur enn biltur etter en skikkelig nedbørsskur. Heller ikke husene er helt tette når det regner skikkelig, men litt utfordringer må man jo ha!

Til topps - igjen!

2009-11-24T14:06:00.000-08:00

Også en veiblokade kan være vakker - iallefall når det er sånn fint lys på himmelen.

Ut fra bloggen skulle man tro at vi ikke gjør så mye annet enn å dra til fjells. Dette er ikke helt riktig, men i helga var jeg (Robert) på fjelltur igjen. Målet denne gangen var fjellet Coropuna, som noen tidlig på 1900-tallet trodde var det høyeste fjellet i Sør-Amerika. De tok feil den gangen, for Coropuna er heller ikke det høyeste fjellet i Peru. Men med sine 6425 meter over havet er dette det høyeste fjellet i Sør-Peru. Det er visstnok også den høyeste vulkanen i Peru.

Her er turgjengen - Andreas, Robert og Erlend - samlet med Coropuna i bakgrunnen. Bildet er tatt på rundt 4000 meter over havet.

Her er Coropuna-massivet. Jeg var på toppen til venstre.

Her er vi på vei til basecamp første dagen. Toppen ligger til høyre i bildet.

Her er teltene på basecamp, ca. 5600 meter over havet.

Turen fikk en litt dårlig start, da noen landsbybeboere hadde bestemt seg for å blokkere veien midt mellom Juliaca og Arequipa. Vi måtte derfor returnere til Juliaca, men neste dag klarte vi å ta en omvei utenom blokaden. På lørdag kjørte jeg, Andreas Bakke, Erlend Johansen og guiden Johan rundt 6 timer fra Arequipa til foten av Coropuna. Været var flott og det så ut til å bli en flott tur. I ettertid har vi imidlertid sett at vi kanskje burde tatt oss litt bedre tid til akklimatisering. Vel fremme på basecamp viste det seg at "ungdommene" på turen hadde litt trøbbel med å tilpasse seg høyden. Andreas valgte å holde seg på basecamp, mens jeg og Erlend startet på hovedetappen dagen etter. Etter rundt 6000 meter var det imidlertid bare jeg og guiden igjen. Det ble en litt kjedelig tur uten turfølge, men jeg kom meg til slutt til topps etter en til dels svært strevsom vandring på snø og is. Og selv om jeg var svært sliten da jeg kom til topps, er det jo litt stas å tenke på at man har vært nesten 6500 meter over havet.

Da vi kom til snøen og isen var det bare jeg og guiden Johan igjen. Jeg kan love dere at det er tungt å gå med stegjern i sterk motbakke i over 6000 meters høyde!

Her er jeg på toppen kl. 0915 om morgenen. Da hadde vi gått siden kl. 3 om natta.

Ut på skoletur!

2009-11-18T18:25:00.000-08:00

Ut på tur - aldri sur! Målet for turen ser vi øverst i høyre hjørne.

Den norske skolen i Juliaca er sannsynligvis den høyest beliggende norske skolen i hele verden. Og hva gjør skolen når den skal ha turdag? Jo, da velger skolen å komme seg enda høyere opp. På mandag hadde vi (seks elever, tre lærere, to studenter og en forelderepresentant) turdag, og målet var en topp i nærheten av Juliaca som mange av oss har drømt om å komme oss opp på. Vi vet ikke helt navnet på denne toppen, men internt går den under navnet "klumpen". Vi har senere fått visst at denne toppen ble brukt av indianerne til å gjemme bort gull fra spanierne, og at mange mener at denne toppen (som blir omtalt som en vulkan) har kontakt med vulkanen "El Misti" i Arequipa. På toppen var det mange spor etter ofringer, så det er tydelig at mange mener at det bor en fjellgud i dette fjellet.

Erlend og studentene skuer utover et flott landskap. Juliaca ligger bortenfor vannet til venstre på bildet.

Den siste delen av turen ble av det mer brattere slaget. Men nå nærmer vi oss toppen!

Det er regnfullt i Juliaca for tida, men heldigvis slapp vi denne dagen unna med noen få haglkorn på toppen. Vi ble spesielt imponert over de to minste, Silas og Andrea, som faktisk var blant de første som "besteg" denne toppen på rundt 4500 m.o.h. Da hadde vi steget over 600 høydemeter. Det kaller vi flott innsats!

Vi møter litt dyreliv på vår ferd i fjellet. Denne harevarianten (med lang hale) møtte vi like før toppen.

Når DNS i Juliaca er på skoletur, så betyr det også familietur for familien Mulelid. Her er vi alle samlet på toppen.

På kakefestival!

2009-11-13T06:44:00.000-08:00

Her er vi - klare for kakefestival!!

I dag (fredag) er det regnfullt i Juliaca, og jeg (Robert) tenkte i stedet å ta dere med på en tur til Cusco. Forrige helg møttes styret for misjonsfeltet i den gamle Inka-hovedstaden, og i forbindelse med dette havnet jeg og Sverre Hovda på kakefestival på søndagen. I Cusco har den evangelisk-lutherske kirken en av sine ferskeste menigheter, og den skiller seg litt ut fra menighetene her i Juliaca. Menigheten ligger plassert i et relativt velstående område, og menigheten når i større grad ut til middelklassen enn de menighetene som ligger i Juliaca. Det siste kan selvsagt også ha noe med at det er litt mer middelklasse i Cusco enn i Juliaca........

Kakebordet var kanskje ikke imponerende sett fra et norsk synspunkt. Men det fungerte!

Menigheten i Cusco er også den menigheten i Peru som har mest misjonærressurser. Her har Flemming og Olga Stidsen fra Danmark vært plassert siden i fjor, og det er også to danske voluntører knyttet til menigheten. Denne helga hadde menigheten invitert til kakefestival, og dere lurer kanskje på hva dette er for noe rart. I Norge er kaker viktige innslag både i kirker og bedehus, men noen kakefestival har jeg ikke sett i Norge. Jeg vet heller ikke om menigheten i Cusco er spesielt glade i kaker, men de ønsket å bruke en slik festival som en mulighet til å nå nye mennesker. Det var kort og godt det vi i Norge kaller et lavterskeltiltak. Damene i menigheten hadde bakt kaker fra litt ulike steder i verden (blant annet Sverige og Danmark), og disse ble solgt på arrangementet. For oss som er vant til å fråtse i kaker på bedeusfester var kanskje ikke oppbudet av kaker imponerende, men det funket! Det kom innom personer fra nabolaget som aldri hadde vært innom kirken før, og det ble samtalt over et stykke kake og et glass brus. Kanskje det er noen i Norge som ser muligheten til å arrangere en kakefestival på bedehuset eller i kirka? Bare navnet vil jo skape interesse og nysjerrighet. Lykke til!

Tenkte jeg også måtte ha med noen andre bilder enn kaker. På vegen til Cusco stoppet jeg og Sverre og badet i varme kilder på det bittelille tettstedet Aguas Calientes (som kort og godt betyr varmt vann). Her nyter Sverre det varme vannet, rundt 4000 meter over havet. Like ved hadde et band rigget seg til for å spille inn en musikkvideo, men denne karen ble nok litt for ivrig i dansen og tråkket gjennom hengebrua! Så hvis noen har tanker om å spille inn musikkvideo - hold dere unna hengebruer!

Hva skjer i Juliaca?

2009-11-05T15:23:00.000-08:00

Denne gangen skal vi ikke skryte av hverken reiser eller store opplevelser. Nå er det hverdag i Juliaca, og sett bort fra litt sykdom i misjonærflokken (ikke svineinfluensa!!) er det godt å være Juliaceños akkurat nå. Temperaturen er god, sola skinner (stort sett) og det nærmer seg jul!!

For dere som ikke vet hvordan Juliaca ser ut, så har dere her et ferskt bilde av deler av byen. Bilder er tatt fra en høyde rundt 4050 meter over havet.

Forrige helg var vi med på en liten musikkfestival som de lutherske kirkene i Juliaca arrangerte. Som vanlig ved slike arrangementer har man god tid, og for oss som tenker effektivitet og raske sceneskift så kan det være en tålmodighetsprøve å være til stede under hele arrangementet. På denne musikkfestivalen hadde de ulike menighetene musikalske innslag, og både kvalitet og musikkstil var svært variert.

Disse damene fra menigheten Det nye Jerualem i Huancane (ca. 30 min. fra Juliaca) viste stor innlevelse i fremføringen av musikk som er svært typisk for kirkene her i Juliaca.

Men det var ikke alle som holdt seg til tradisjonene. Disse ungdommene fra menigheten Solo por fe (Bare ved tro) i Juliaca holdt seg til mer rocka musikk.

Noen husker kanskje fra en tidligere blogg at vi var på sirkus her i Juliaca, og nå har vi fått besøk av Sirkus Monaco (!) igjen. Og da måtte vi selvsagt på sirkusbesøk. Heldigvis var sirkuset blitt hakket mer profesjonelt siden sist, men det mangler nok fortsatt litt på glamouren ved norske sirkus.

Her er hele gjengen samlet utenfor inngangen. De to jentene/damene til høyre er studenter fra universitet i Stavanger.

Hypnotisøren Sabat fra Uruguay gjorde mye rart og hevder selv han har flere rekorder i Guiness rekordbok. Han dro blant annet en bil med den ståltråden han her har i halsen.

For de som har lest bloggen til familien Hovda, så vil dere ha sett bilder fra da jeg (Robert) og Sverre besøkte hovedkirkegården i Juliaca dagen etter Allhelgensdag. Dette er en dag da man gir mat til de døde, og også på andre måter ærer de døde. Her kommer en liten videosnutt fra kirkegården. Husk at det dere ser er en kirkegård og ikke en bygate!

En historisk reise

2009-10-27T11:28:00.000-07:00

Det å reise i Peru er samtidig en reise inn i historien, men denne gangen vil vi skrive om en litt annen type historie. Bolivia og Peru er to naboland med mye felles kultur og historie, og NLM har hatt misjonsarbeid i begge landene i rundt 30 år. Vi har derfor latt oss overraske over hvor liten kontakt det har vært mellom misjonsarbeidet i disse to landene. Noe av forklaringen er at mens NLM i Peru har hatt sitt hovedfokus i sør, d.v.s. i den delen av landet som grenser mot Bolivia, så har NLM i Bolivia hatt sitt hovedfokus i en del av landet som ikke grenser mot Peru. Kommunikasjonene mellom disse to landene er heller ikke de beste. En flytur mellom Arequipa (der NLM i Peru har sin base) og Cochabamba (der NLM i Bolivia har sin base) vil kreve to flyskifter og mye ventetid.

Det å reise i Sør-Amerika er ikke alltid like forutsigbart. Da vi nærmet oss grensen mellom Boliva og Peru, fikk vi vite at det var blokade av innfartsveiene til La paz, hovedstaden i Bolivia. Og vi måtte inn i La Paz for å komme oss på ny buss. Det medførte litt ventetid i grensebyen Desaguadero, men vi fikk lov til å låne et klasserom på Boliviansk side av grensa.

I april var vi så heldige å få besøk av Den norske skolen i Boliva, og vi har lekt litt med tanken om å foreta en gjenvisitt. Da det ble bestemt å ha felles styremøter mellom NLM i Peru og NLM i Bolivia nå i oktober, våknet tanken om å gjennomføre en tur til Bolivia. Og resultatet ble ikke bare en skoletur, men en skikkelig felttur! Hele misjonærfelleskapet i Peru, inkludert de danske misjonærene og voluntørene i Cusco og fire studenter, dro i samlet flokk over grensa til Bolivia med Cochabamba som mål. Totalt rundt 45 personer med smått og stort. Vi tror ikke det har vært gjennomført en slik folkevandring av misjonærer over grensen mellom Peru og Bolivia tidligere, men vi tør ikke å være helt skråsikre. I tillegg til denne folkevandringen, ble det gjennomført møter mellom styrene for de to misjonsfeltene, i tillegg til at også styrene for de nasjonale lutherske kirkene i Peru og Bolivia møttes. Også disse møtene hadde litt historisk sus over seg, for normalt har bare enkeltpersoner fra de ulike styrene møttes i ulike møtepunkt.

Vi kjørte mye buss på turen, og standarden var variert. Alt fra trange Hi-ace kombier til brede og nedfellbare seter på nattbussen fra Cochabamba til La Paz.

For både barn og voksne ble dette en flott tur. Det ble mye busskjøring (blant annet brukte vi nærmere 17 timer på å forflytte oss fra Juliaca til Cochabamba), men det var verdt det! I Cochabamba var vi innlosjert på et hotell som vi hadde helt for oss selv. Her koste barna seg med svømmebasseng, og vi hadde også satt av tid til litt skoleundervisning. Det var jo tross alt også en skoletur! I Cochabamba har NLM i Bolivia sitt feriested, og her møttes både voksne og barn til sosialt samvær. De norske skolene i Bolivia og Peru hadde også litt felles undervisning på feriestedet, og skolebarna satte stor pris på å få være en del av ett større fellesskap enn de er til daglig.

Slik bodde vi i Cochabamba. Vi var innlosjert på ulike hytter på hotellområdet, og for de som synes byggestilen ser litt "norsk" ut, så hevder hotellet at dette er et lite stykke Tyskland i Bolivia.

Bading er alltid like moro! Dette er bassenget på feriestedet til NLM i Bolivia.

I Cochabamba har Roberts søskenbarn Yngve vært voluntør (frivillig) ved et barnehjem som drives av en tidligere Boliviamisjonær. Han skal hjem til Norge om en måned, og han hadde fått besøk av sin mor Berit og sin lillebror Svein Joar nå i oktober. Og da var det jo flott at de var i Cochabamba når vi kom på besøk! Robert treffer ikke akkurat slekta si så veldig ofte, men i Bolivia er alt mulig!

Vi må til Bolivia for å treffe slekta! Her er Roberts tante, Berit Frøystad, og hans to søskenbarn Svein Joar og Yngve.

Nå satser vi på litt rolige dager i Juliaca etter at de siste ukene har vært en lang kø av opplevelser.

La Paz er Bolivias hovedstad, og her er det litt mindre jordskjelvfare enn i f.eks. Lima og Arequipa. Resultatet er at bybildet i større grad preges av høyhus. Dette er også en by med store kontraster. Selve byen ligger nede i et slags krater, og høyden varierer fra rundt 3000 meter over havet til rundt 3600 meter over havet. Siden det er litt begrenset med plass nede i La Paz har det utviklet seg en egen by, El Alto, på oppsiden av krateret. Her bor det like mange som i selve La Paz, rundt en million mennesker. Temperaturforskjellen fra El Alto (på rundt 3900 meter over havet) og til bunnen av "krateret" kan være på hele ti grader!

De sosiale forskjellene i Boliva er minst like store som i Peru. Dette bildet er hentet fra shoppingområdet i Zona Sur, der de rikeste beboerne i La Paz bor. Men ikke alle har det like godt blant de rike........

Fra høydepunkt til høydepunkt

2009-10-18T21:17:00.000-07:00

Her er hele reisefølget samlet på Plaza de armas i Cusco

Dette motivet fra Machu Picchu er en klassiker i alle reisehåndbøker om Peru. Det var derfor moro å kunne oppleve det på ekte. Og Machu Picchu er en virkelig flott opplevelse! Robert, Tore og Ragnar var også oppe på toppen i bakgrunnen, Wayna Picchu (se video nederst i innlegget).

Den siste uka har vi hatt høstferie, og uka har vært en sammenhengende rekke av høydepunkt. Vi startet forrige helg med tur til Cusco og turistmagneten Machu Picchu. Det var en flott opplevelse, og det eneste negative var at vi satt igjen med masse myggstikk. Men det får man tåle!
Her er vi akkurat i gang med oppstigningen til El Misti. Foran oss ligger en oppstigning som i høydemeter tilsvarer en tur fra havnivå og opp til toppen av Galdhøpiggen.

Erlend, Robert og Tore nyter livet på Base camp, 4400 m.o.h.

Sverre, Sander og Peter nyter middagen - spaghetti med en dæsj tomatsaus og litt hermetisk tunfisk.

Etter en liten pause i Juliaca dro vi og besøket vårt videre til Colca-dalen, der vi slappet av i varme kilder og koste oss. Denne kosen var en flott oppladning til ukas bokstavlig talt store høydepunkt, nemlig bestigningen av vulkanen El Misti (5825 m.o.h.) i Arequipa. Det mest spennende med denne turen var at også John Henrik og Sander skulle være med til topps sammen med kompisene David og Peter. Vi kjørte til rundt 3400 m.o.h. og gikk opp til Base camp på rundt 4400 m.o.h. Her sov vi i telt til neste dag (kl. 0230), der de siste 1400 høydemetrene skulle bestiges. Og gutta klarte brasene! De holdt ut, selv om noen ble dyktig slitne på slutten. Men opp skulle de! Så får tiden vise om de har blitt bitt av fjellbasillen, eller om de har fått avsmak på tindebestigninger. Det er uansett en stor prestasjon av to ti-åringer og to tolv-åringer.

Så er vi på toppen, 5825 m.o.h. Sander, Robert og John Henrik nyter "seieren".

Her er hele gjengen samlet på toppen. Våre to guider til høyre.

I dag har vi vært på flyplassen i Arequipa og sendt Ragnar og Tore til Lima. De drar videre til Norge i morgen (mandag). For vår del går vi inn i en ny spennende uke. Den starter med høstsamling for alle misjonærene i Arequipa, før hele misjonærflokken vender nesen mot Bolivia på onsdag. Målet er Cochabamba i Boliva, der NLM har sin hovedbase for misjonsarbeidet i Bolivia. Dette blir i utgangspunktet en skole- og arbeidstur, og det blir spennende å besøke et land som kulturelt og historisk har mye til felles med Peru.

Her er liten videosnutt fra Wayna Picchu, som blant annet viser Machu Picchu i fugleperspektiv:

Besøk fra gamlelandet!

2009-10-09T06:52:00.000-07:00

Tore og Ragnar i Arequipa, dagen etter ankomsten til Peru.

Forrige lørdag kom Ragnar og Tore på besøk til oss i Peru. For de uinnvidde er dette to av brødrene til Randi Helen. De fikk et par netter i Arequipa for å venne seg til høyde og tidsforskjell, før ferden gikk videre opp i høyden til Juliaca. Disse to karene har klart seg forbløffende godt i høyden, og de har hatt et høyt aktivitetsnivå disse dagene i Juliaca. Nå står vi på farten for å dra til Cusco og Perus turistattraksjon nummer 1 - Machu Picchu. Det tror vi blir en flott opplevelse!

Gutta på tur! Her er vi inne i en sivhytte på en av sivøyene i Titticacasjøen. Ikke alle var like våkne og oppegående!

Og festen fortsatte.........

2009-09-24T20:07:00.001-07:00

I toget danser alle - damer, herrer og musikanter! Men damene tar kaka i sine flotte drakter!

I dag - torsdag - er dagen derpå for oss som ble holdt våkne av musikkorps til langt på natt. Men for beboerne i Juliaca har dette vært nok en dag for festligheter og hornmusikk. Skytshelgenen Virgen de Mercedes ble i dag hedret med store opptog i sentrum, og selv om man kan stille spørsmålstegn ved feiringen av en slik helgen må vi innrømme at det var stil over opptogene. Det er litt mer schwung over togene her enn våre trauste 17-mai tog, og kanskje har vi noe å lære?

Også i dag frister vi med en liten videosnutt, denne gangen fra dagens opptog. Blir du fristet til en liten svingom?

Fullt party i parken!!

2009-09-23T22:14:00.000-07:00

Beboerne i Juliaca er glade i å feste, og finner ulike anledninger til å få utløp for sitt behov for adspredelse i hverdagen. I disse dager er det Juliacas skytshelgen - Virgin de Mercedes - som feires. Det gjøres blant annet ved et stort party i Parque Grau, som ligger under 100 meter fra huset vårt. Rundt den lille parken er det samlet over 10 musikkorps som tildels spiller samtidig inn mot natta. Det er i tillegg satt opp kunstferdige fyrverkeritårn som virkelig er flotte å se på. Problemet med denne festen - som så mange andre fester i Juliaca - er et ekstremt stort alkoholforbruk. Det drikkes og tisses overalt, og det gjør at det ikke akkurat er koselig å gå rundt i parken og nyte fyrverkeriet.

Det er brukt mye arbeid på å bygge opp de sju til åtte fyrverkeritårnene som er satt opp rundt parken.
Og sånn ser de ut under selve fyrverkeriet. Det er laget et sinnrikt system for de ulike tårnene, og det er faktisk utrolig flott! Men sikkerhetssoner rundt tårnene eksisterer ikke..........

Er du interessert i å høre hvordan det er å lytte til korpsmusikk til langt på natt? Her kommer et lite videoklipp fra festen på Parque Grau. Korpsmusikken begynte klokka ni på kvelden og var ferdig rundt klokka halv to på natta! Er det rart vi har blitt mer skeptisk til korpsmusikk?

Ny hverdag på Den norske skolen

2009-09-13T08:16:00.000-07:00

Her er hele gjengen på DNS i Juliaca samlet, inkl. Solveig som også har sin daglige base på skolen. Robert (fotograf) og Elise (som har ansvar for å følge opp Solveig) er ikke med på bildet.

Nå har vi hatt skole i fire uker her i Juliaca, og vi må innrømme at det var litt spesielt å starte opp et nytt skoleår med halvparten så mange elever som forrige skoleår. Nå består jo elevflokken bare av to søskenflokker, med de utfodringer det av og til fører med seg. I tillegg har vi fått nye kollegaer, noe som også fører til at dette skoleåret langt fra blir noen blåkopi av forrige skoleår.Ved hovedskolen i Arequipa har de derimot mer enn fordoblet elevflokken, så der har de hatt litt andre typer utfordringer. For å sikre elevene her i Juliaca et litt større sosialt miljø, vil vi i år legge opp til litt flere fellessamlinger for de to skoleavdelingene. Det tror jeg både lærere og elever ser frem til! I oktober skal hele skolen (og faktisk hele misjonærflokken i Peru) på fellestur til Cochabamba i Bolivia. Det tror vi skal bli en opplevelse for både små og store!

Dette er 2. og 3. klasse sammen med lærer`n! I år har de fått et stort klasserom, og med egen ovn og nyinnkjøpt teppe har de nok skolens koseligste klasserom.

Dette er 5. klasse, som normalt har felles klasserom med 7. klasse. Men i noen fag er de for seg selv på datarommet.

De to 7. klassingene koser seg når de slipper å ha småbrødrene i samme klasserom!

Vi har kanskje ikke verdens flotteste utemøbler på skolen, men maten går ned uansett!

Kjæledyr

2009-09-05T15:38:00.000-07:00

I vår skrev vi på bloggen vår at vi for første gang hadde anskaffet oss to kjæledyr - gullfiskene Eline og Leah. Dessverre ble livet til disse to fiskene i korteste laget. Mens vi i sommer dro til Arequipa og varmere luft, ble de igjen i kulden i Juliaca. Og med innetemperaturer under 10 varmegrader ble resultatet at fiskene rett og slett frøs i hjel. Vi har foreløpig ingen planer om å investere i nye gullfisker, så nå er familiien Mulelid igjen uten kjæledyr.

Men om vi ikke har anskaffet oss kjæledyr, så er det noen dyr som gjerne ønsker å ha kontakt med oss. Helt siden vi flyttet inn i huset vårt i september i fjor har jeg (Robert) drevet intens kamp for å unngå at duer skulle hekke i tilknyting til huset. Men i sommer - mens gullfiskene dro sine siste sukkk - fant en due ut at hun skulle ha sitt rede like utenfor kjøkkenet vårt. Og når hun først hadde lagt sine egg, kunne vi jo ikke jage henne. Duen gjorde imidlertid lite av seg, og det var egentlig ganske koselig å ha et duereir i trappa opp til takterassen. Og dueeggene materialiserte seg i ett stykk ny due. En dag forsvant både mor og barn, og reiret stod tomt. Men i dag ankom en nye due med nye egg. Så nå er vi i gang igjen.........

Vår nye kompis - duen!! Dette er "barnet" til den første duen som kom i sommer.

Kulturforskjeller

2009-08-26T20:06:00.000-07:00

Det er utrolig mange mil mellom Peru og Norge, og det er heller ingen tvil om at det er store kulturelle forskjeller mellom disse to landene. Samtidig er det også store kulturelle forskjeller internt i Peru, både mellom ulike deler av landet og mellom fattige og rike. Vår hverdag er stort sett knyttet til de mer fattigslige som bor på fjellet, og vi ønsker å vise dere noen områder der det helt klart er forskjell mellom en indianer på den andinske høysletten og en nordmann i Norge.

Toalettforholdene blant folk flest har tradisjonelt vært så som så, og det er kanskje årsaken til at det har vært svært vanlig at mannfolka drar ned smekken og kvinnfolka løfter opp skjørtet der det måtte passe. Det kan imidlertid virke som om de yngre generasjonene er litt mer måteholdne når det gjelder å late vannet i full offentlighet. Men når alkoholen flyter så er man ikke så kritisk til hvor man tisser. Dette bildet er tatt under en relativt fuktig religiøs fest i en landsby utenfor Puno. Elvene bak disse mannfolka viser at de ikke er de første som tisser her.

De rødbrune ølkassene er et vanlig syn på den andinske høysletten. Ved de fleste sosiale sammenkomster, om det dreier seg om en fotballturnering, nabotreff eller en religiøs fest, settes det frem kassevis av øl. Og resultatet er en offentlig fyll som vi sjelden opplever i Norge. Norge er jo kjent for sin fyllekultur, men den er heldigvis ikke satt sånn i system som den kulturen man kan møte på i høylandet i Peru. Det er ikke enkelt å holde seg avholden eller måteholden til alkohol når alkoholen flyter og alkoholen brukes som markør av både vennskap, glede og tilhørighet.

Dette bildet er vist på bloggen tidligere for å vise at muskelkraft ofte foretrekkes fremfor maskinkraft. Men bildet har også en annen side. Etter at mannen hadde gravd over store deler av veien, fyllte han bare delvis igjen grøfta og gjorde ingen forsøk på å gjøre veien like fin som den var før han begynte på sitt graveprosjekt. På oss virker det som om det er fullt lovlig å grave i offentlig vei uten å rydde skikkelig opp etter seg. Mange bruker også offentlig vei som depot for grus, sand og stein. Resultatet er redusert fremkommelighet, men det virker som om det er allment akseptert at veier også kan brukes som lager.

Når du reiser rundt i byene på den andinske høysletten vil du legge merke til at det mange steder er anlagt flotte sportsanlegg. Samtidig vil du legge merke til at mange av disse anleggene bærer preg av slitasje og forfall. Det kan virke som om mange lokalpolitikere har lagt stor prestisje i å bygge flotte anlegg, men ingen har tilsynelatende tenkt på at disse anleggene også må vedlikeholdes. Derfor står mange idrettsanlegg og bokstavlig talt råtner på rot. Dette utendørsbassenget ligger i tilknytning til et stort og forfallent idrettsanlegg i byen Azangaro, ca. 1 times biltur fra Juliaca. Bassenget har nok ikke blitt brukt på mange år, og man kan jo undres på hvem som fikk idèen om å bygge et utendørsbasseng uten oppvarmet vann i 39oo meters høyde!

Det siste bildet er knyttet til noe peruanerne er svært flinke til, nemlig det å stå (eller i dette tilfellet, å sitte) i kø. Peruanerne står ofte i kø, ikke minst når de skal betale regninger. Dette bildet er tatt ca. 1,5 time før banklokalet åpner, og køen strekker seg videre til høyre og rundt et hushjørne før vi nærmer oss banken. Det underlige for oss nordmenn er at det er fullt mulig å unngå mange av disse køene. Ved å betale f.eks. vann- og strømregning en eller flere dager før eller etter forfallsdatoen kan man faktisk gå rett til disken og få betalt regningene. Men av en eller annen grunn virker det som om mange har fått det for seg at regninger skal betales nøyaktig på forfallsdato. Og slikt blir det køer av. Samtidig har jo slike køer den bieffekten at det gir inntekter til de som selger mat og drikke til de som står i kø. Så det er aldri så ille at det ikke er godt for noe!

På'n igjen!

2009-08-20T16:20:00.000-07:00

Etter et mellomspill i Arequipa er vi nå tilbake i Juliaca, og det er egentlig litt godt å være i gang med et nytt skole- og arbeidsår. Her i Juliaca har misjonærflokken krympet fra 11 voksne og 17 barn til 6 voksne og 8 barn, men vi tror vi skal få et flott år sammen her i Juliaca.

Her er hele Den norske skolen i Peru - både lærere og elever - samlet i Arequipa.

Den norske skolen i Peru startet allerede 11. august, og den første uka var vi alle sammen samlet i Arequipa. Jeg (Robert) var derimot mye fraværende den første skoleuka. Mitt prosjekt var å å skaffe meg peruansk førerkort før vi skulle dra tilbake til Juliaca. Jeg klarte teorien på første forsøk, men tabbet meg litt ut på den første oppkjøringen. Så jeg måtte tilbake til Arequipa denne uka, og på andre forsøk gikk det langt bedre. Så nå kan jeg kjøre bil i Peru på lovlig vis. Det å ta førerkort i Peru gir forøvrig et interessant innblikk i en kultur som er ganske forskjellig fra norsk kultur. Trafikkreglene i Peru er i utgangspunktet flotte saker, men gode regler på papiret blir ikke nødvendigvis fulgt opp i praksis. For eksempel er det en grov overtredelse av trafikkreglene å ha flere passasjerer enn det er seter i bilen, men det er tydeligvis ingen problem å fylle opp taxier med så mange personer som det er fysisk mulig å få inn i taxien. Oppkjøring i Peru skjer forøvrig ikke ute i trafikken (for det er farlig, det!), men på en lukket bane som bare i begrenset grad kan sammenlignes med rèell trafikk. Og dessverre er det mange steder umulig å stå på oppkjøringen uten litt "smøring".

40-års jubilanten! Dette bildet ble tatt til førerkortet, og bildet er faktisk manipulert av det peruanske biltilsynet. Jeg har hverken slips eller dress i Peru, og da jeg tok bildet hadde jeg bare t-skjorte. Men det er utrolig hva man kan få til med Photoshop!

Jeg lyktes å ta peruansk førerkort mens jeg ennå var i 30-årene, men nå har også jeg bikket over den magiske 40-års grensen. På onsdag ble jeg 40 år, og det måtte jo selvfølgelig markeres både internt i familien og i misjonærfellesskapet. Men: Jeg føler meg like ung og sprek som før!

In the jungle!

2009-08-05T13:42:00.000-07:00

Soloppgang over elven "Guds mor" (Madre de dios), som er den dominerende elven i området med samme navn.

Nå har vi snakket så mye om kulde og vinter i Peru at det var på tide å gjøre noe med det. Og løsningen finnes faktisk i Peru. Når vi tenker regnskog, så er det nok Amazonas og Brasil som først dukker opp i tankene. Men visste du at Amazonas også dekker deler av Peru? Amazonas dekker faktisk rundt halvparten av flateinnholdet i Peru, og elven Amazonas har også sitt utgangspunkt i Peru. Fra barnelitteraturen vet vi jo også at bjørnen Paddington har sine aner fra det dypeste Peru. Vi valgte å dra til regnskogen i Sør-Peru, der vi visstnok skal finne de mest artsrike områdene i hele regnskogen. Vi fikk noen fine dager der, men sett bort fra en fryktelig varm og fuktig start ble det faktisk ikke så veldig varmt. Det skyldes at det av og til kommer kalde vinder fra sør (!), og det gjør at temperaturen kan dale fra tropevarme til under 10 varmegrader på det mest ekstreme. I følge reisehåndboken Lonely Planet er det nettopp denne temperaturvariasjonen som gjør at akkurat denne delen av regnskogen er så artsrik.

Det er mye idyll i regnskogen. Dette lille vannet ligger ca. 20 minutters vandring fra lodgen. Men bading er kanskje ikke så attraktivt.......

For i dette vannet lever det mange små krokodiller (Kaimaner) som kan bli opptil fire meter lange. Og disse Kaimanene er av ulik størrelse. Den største på bildet er over 3 meter lang.

Det er ikke så lett å oppdage alle dyrene i regnskogen. Klarer du å se den lille Kaimanen på bildet?

Som de fleste andre turister i regnskogen så bodde vi på en lodge (et slags hotell) ute i jungelen. All strøm kom fra aggregat og vi måtte ta båt ca. 1 time fra nærmeste tettsted. Ut fra lodgen ble det arrangert ulike typer turer og utflukter, og det er helt klart snakk om tilrettelagte turer i jungelen. Så noen turer dypt i uberørt jungel ble det ikke denne gangen. Dette er vel heller ikke å anbefale. Vi møtte nok heller ikke så mange skumle og farlige dyr som vi hadde ønsket, men vissheten om at de fantes rundt oss var kanskje skummel nok.

Her bodde vi under opphodle i jungelen. Dette var enkle og solide bungalower som stod på påler (for å unngå uønskede dyrebesøk). I tillegg til bungalowene var det basseng og en stor paviljong med matsal og bar/oppholdsrom.

Vi ble under besøket i jungelen nok en gang minnet om at det i Peru foregår mye alternativ gudsdyrkning. Tilbeldelsen av moder jord (pachamama) og sol og måne er en arv etter de gamle inkaene, mens man i jungelen har lange tradisjoner både for alternativ medisin og shamanisme. På vår lodge var det litt bortenfor den øvrige bebyggelsen en egen paviljong tilrettelagt for shamanistiske ritualer . Shamanen brygger en drikk med sterkt berusende og hallisinuerende effekt, og på sen kveldstid inntas denne drikken i dette huset/paviljongen. De som drikker dette blir så drukne at de må spy, og dette skal visstnok ha en rensende effekt på både åndelige og kroppslige plager. Det er trist at dette også er en type aktivitet som tiltrekker seg utenlandske turister til Peru.

Andrea er på veg innover i skogen. Her går hun på et brosystem som er laget over et svært fuktig område.

Selv om turen i jungelen er tilrettelagt, kan man møte overraskelser. Andrea satte i et hyl da hun oppdaget hva hun nettopp hadde skrittet over. En diger tarantella er jo ikke noe å spøke med.......

På fisketur i en liten sideelv til Madre de dios. Sander følger med på guidens anvisninger.

John Henrik fisker i vei med en kjøttbit som åte. Men fisken uteble.............Det var bare båtføreren som fikk fisk, men vi fikk aldri vite hva han brukte som åte.

Mr. Mulelid troner over jungelen. Jeg er egentlig ikke særlig høydesterk, men jeg klarte å klatre opp i et høyt utkikkstårn for å få et overblikk over jungelen. Akkurat her er det mange palmer, noe som viser at dette er et våtmarksområde. Når dette evt. tørker inn, vil palmene vike for andre treslag.

Men vinteren var ikke slutt.......

2009-07-27T15:25:00.000-07:00

Mens dere i Norge koser dere i sommervarmen (?), får vi stadige hint om at vi fortsatt har vinter her i Peru. Nettsiden Livinginperu.com forteller at nye 28 barn i region Puno har dødd på grunn av unormalt mye kulde, og de siste par dagene har også vi her i Arequipa fått vinteren litt nærmere inn på oss. Snøen har krøpet ned over fjellene, og i selve byen har vi opplevd regn, noe som ikke er normalt på denne tiden av året. I dag har også veien mellom Arequipa og Juliaca, samt mellom Juliaca og Cusco vært stengt på grunn av mye snø. Det skal visstnok ha vært opp til 80 cm snø på det meste.

Slik så vulkanen El Misti (5822 m.o.h.) ut for en uke siden.

Og slik så den ut i dag - 27. juli. Det må bemerkes at i selve Arequipa er temperaturen rundt 20 varmegrader, så noe snø kommer ikke her.

I morgen - 28. juli - er det nasjonaldag her i Peru. Normalt skal det være mange parader denne dagen, men p.g.a. svineinfluensaen har myndighetene valgt å avlyse alle skoleparader. Så det blir nok ikke like mye trøkk over feiringa som det pleier å være. Vi er nå ferdig med språkskolen og på onsdag drar vi tilbake til Juliaca for en kort visitt. Allerede to dager senere setter vi oss på bussen til Cusco, hvor vi skal ta fly til jungelen (Puerto Maldonado). Vi gleder oss til å oppleve regnskog og varme, og for oss blir dette årets ferietur.

Ekstremkulde i Peru?

2009-07-13T15:30:00.000-07:00

Denne lille jenta bor i gruvebyen La Rinconada, 5000 m.o.h. Vi får håpe hun har det bra, selv om det har vært kaldere enn normalt i Sør-Peru denne vinteren.

Av og til får vi gjennom norske nettsider tilgang til informasjon om Peru som er litt overraskende for oss som bor i Peru. I dag var jeg innom Aftenposten.no og fant en artikkel om at barn dør i ekstremkulde i Peru, se http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3167013.ece. Det var BBC som var kilden, og de kunne fortelle at vinteren kom tidlig til Peru i år, og at det fra mars har dødd 246 barn under 5 år i Peru på grunn av denne ekstremkulden. En tredjedel av dødsfallene har skjedd i region Puno, d.v.s i den regionen som vi bor i. Dette er tragiske tall, og i følge nettsiden livinginperu.com er dette 40% flere dødsfall enn "normalt". Det viser igjen at det er tøft å bo høyt til fjells og at det årlig faktisk dør svært mange små barn i Peru på grunn av kuldereltaterte problemer som nedkjøling og lungebetennelse.

Samtidig må vi få lov til å påpeke at mye av det som står i denne artikkelen gjelder områder og høyder som langt overgår de vi normalt holder til på. Det nevnes i artikkelen at det har vært mye snø, isende vind og iskalde temperaturer - ned mot 20 minusgrader. Vi i Juliaca har nok hatt det kaldere enn normalt (ned mot 8 minusgrader om natten), men snø og isende vind har vi sett lite til. Det er nok primært de som bor godt over 4000 meter over havet og langt fra Titticacasjøen (som stabiliserer klimaet) som har slitt ekstra i år. Samtidig er det mange på den andinske høysletten som bor i svært dårlige hus og som i tillegg har lite klær. Da vil selv noen få minusgrader om natten være en stor utfordring for både små og store.

Språkskole

2009-07-11T05:56:00.000-07:00

Her ser dere språkskolen ABC. Den blå bobla tilhører forøvrig en av grunnleggerne, Julio, som i tillegg til sitt arbeid på skolen også jobber som tannlege. Det er ikke få norske misjonærer som har avlagt et besøk hos Julio for å få retta opp tanngarden.

Mens flere av de andre misjonærene er i Norge på ferie, befinner vi oss på skolebenken i Arequipa. Vi er nå halvveis i vår 4-ukers språkskole, og vi må innrømme at selv om det til tider kan være litt frustrerende så går det faktisk fremover. Vi lærer litt mer dag for dag! Disse ukene på språkskolen er viktig for oss for å kunne fungere bedre i det peruanske samfunnet, men for Robert er det også en annen motivasjon. Fra august skal han også jobbe litt utenom Den norske skolen, og da er det greit å kunne kommunisere på annet enn norsk.

Den flittige student!!

Språkskolen (med det talende navnet ABC) ble i sin tid startet i nært samarbeid med NLM (eller MLN som det heter her ute). Selv om kundegrunnlaget fortsatt i stor grad er utenlandske misjonsorganisasjoner, er NLM nå blitt en liten kunde. Akkurat nå domineres språkskolen av misjonærer fra den amerikanske misjonsorganisasjonen South America Mission (SAM), som gjennom mange år har drevet misjonsarbeid ut fra "jungelbyen" Pucallpa (ca. 300.000 innbyggeere). Akkurat nå er det rundt 12 amerikanske misjonærfamilier i Pucallapa, og de har en amerikansk skole med rundt 25 elever. I tillegg til amerikansk misjon har både sveitsiske og tyske misjonsorganisasjoner arbeid ut fra Pucallap. Så hvis noen tror at det bare er NLM som driver misjon i Peru, ja så må du nok tenke om igjen.

Mens vi voksne sitter på skolebenken, kan det bli litt kjedelig for Sander, John Henrik og Andrea. Heldigvis er ikke alle misjonærene i Norge, så de har noen norske barn å leke med. De foreløpige høydepunktene for barna er besøkene i golfklubben i Arequipa. Her har de blant annet et flott basseng, og det er populært hos barna.

Barna koser seg i bassenget i golfklubben. Å bade er alltid morsomt!

John Henrik gjør seg klar til innsats i mingolf.

El Cóndor Pasa

2009-06-25T20:26:00.000-07:00

Condoren flyter på luftstrømmene over dalen. Et flott syn!

Dette er tittelen på den kanskje mest berømte melodien fra Peru, som Simon & Garfunkel spilte inn på plate i 1970. Og nettopp Condoren er en fugl som har dype røtter i peruansk historie. De gamle inkaene hadde tre hellige dyr - condoren, pumaen og slangen. Og i følge reisehåndbøkene er condoren verdens største flygedyktige fugl. Men her er ikke alle eksperter enige. Men at det er en flott fugl er det liten tvil om. På nært hold kan man kanskje ikke kalle fuglen vakker, men når den svever på luftstrømmene er den et flott skue. Tidligere denne uken var vi i Cañòn de colca, som er en av de dypeste dalene i verden. Her har condoren gode muligheter til å flyte på lufstrømmer, men det er ikke alltid den er like villig til å posere for de som kommer for å se nærmere på den. Men denne dagen fikk vi fullklaff, og selv jeg (Robert) med mitt kompaktkamera klarte å få tatt noen bilder av denne kjempen. Og vil du se den på nært hold, ja da må du/dere komme på besøk til oss i Peru!

Denne dagen hadde condorflokken tydeligvis bestemt seg for å vise seg frem, og det satte vi stor pris på!

Har dere glemt hvordan vi ser ut? Her er et oppdatert bilde tatt på Cruz del Còndor i Colcadalen.

Oppbrudd og sommerferie

2009-06-21T21:01:00.000-07:00

Skoleåret 2008/2009 er slutt, og her ser dere 4 - 8. klasse ved DNS i Juliaca på skoletur til Sillustani i slutten av mai. I år har vi vært 12 elever i Juliaca, men til høsten blir vi bare 6. Det blir en helt annen skolehverdag for både elever og lærere.

Vi er nå tilbake i Juliaca etter noen dager i Arequipa. Det er imidlertid litt spesielt å være i Juliaca nå, for alle de andre misjonærfamiliene er dratt til Norge. For noen er det en ferievisitt, mens det for andre er et farvel med Juliaca og Peru. Vi må imidlertid venne oss til færre misjonærer i Juliaca, for til høsten er det bare vi og familien Hovda tilbake. Heldigvis får vi et nytt lærerpar i Juliaca, så litt nytt blod blir det likevel.

Det er godt å få besøk fra Norge når alle andre reiser til Norge. Her er familien Kirkeng pent plassert under en av de berømte portalene på øya Taquile i Titticacasjøen.

Nå er vi så heldige å ha fått besøk av familien Kirkeng fra Tønsberg, og disse dager er vi turister i Peru. Men på torsdag er det slutt. Da skal vi (Robert og Randi Helen) begynne på språkskole i Arequipa, noe vi skal holde på med i fire uker. Det betyr at mye av skoleferien blir brukt til å gå på skole, men vi trenger virkelig litt påfyll med språkopplæring. Forhåpentligvis blir vi noen racere i spansk til høsten!

På lørdag var vi turister i Juliaca. Her viser Sander og Fillip Kirkeng frem en av spesialitetene i Juliaca - froskejuice. Men ingen hadde mot nok til å drikke denne juicen, som blant annet inneholder kjøtt av en frosk som blir flådd og halshogd på stedet.

Det er ikke vanskelig å få kjøpt coca-blader i Juliaca. Dette er fra en av mange salgsboder ved jernbanelinja i Juliaca. Coca-bladene hjelper blant annet mot høydesyke, og har en mild sentralstimulerende effekt. De skal ikke spises, men tygges. Og med en smak som gress er det ingen stor fristelse for oss nordboere.

Guttetur på ujevne stier!

2009-06-07T19:35:00.000-07:00

Olav og Sverre med La Rinconada i bakgrunnen.

Denne helga har jeg (Robert) vært ute på tur sammen med Sverre Hovda og Olav Tjelle. Vi har beveget oss fra de høye tinder (les rundt 5000 m.o.h.) til de dype daler (les 1300 m.o.h.). Veistandarden har vært jevnt over dårlig der vi har ferdes, og vi har vært på steder som ikke omtales i noen av turisthåndbøkene over Peru.

Det er dette det dreier seg om i La Rinconada - gull! Dette er en stein med gull i. Steinen blir så knust og gullet samlet opp ved hjelp av kvikksølv.

Plazaen - torget - i La Rinconada er kanskje ikke så mye å skryte av.

Kontraster - gruveby og bre i uskjønn forening.

Utsikt mot den delen av byen der de fleste gruvene befinner seg. Sjekk søplet i forkant! Dette er en by der det ikke finnes noe system på vann, kloakk og søppel.

Disse to gruvearbeiderne ville gjerne bli tatt bilde av, og de fikk ønsket sitt oppfyllt!

Vårt første mål var en by med anslagsvis 30 000 innbyggere. Byen finnes imidlertid ikke på noe kart, og det er heller ikke en by som ønsker for mange besøkende. Vi snakker om gruvebyen La Rinconada (hjørnet), som ligger fantastisk til rett under en bre i 5000 meters høyde. Selve byen er ikke noe vakkert skue, og de som lever her har et svært hardt liv. Vi hadde også hørt historier om lovløse tilstander, så vi var litt spente. Men heldigvis var byen bedre enn sitt rykte. Det hevdes at vi her i byen finner de høyest beliggende gullgruvene i verden, og alt i denne byen handler om jakten etter gull. Men det er de færreste som gjør det store varpet.

Flotte og frodige daler finner vi på regnskogsiden av Andesfjellene.

Frodig utsikt fra en mandarin- og mangolund i San Juan del oro.

Etter besøket i La Rinconada beveget vi oss over mot andre siden av Andesfjellene. I Peru er det jo slik at det på Stillehavssiden av Andesfjellene er et svært tørt klima, mens det mot Brasil og regnskogen er et fuktigere klima. Fra Andesfjellene går det mange dype V-daler mot regnskogen, noe som gjør det litt vanskelig å komme seg dit med bil. Men det finnes veier av mildt sagt varierende standard, og vårt mål var å komme til den lille byen San Juan del oro, som ligger i høylandsjungelen på rundt 1300 meter over havet. Vi nådde målet vårt, men misjonens Toyota Fortuner fikk virkelig prøvd seg på veier som stort sett var forbeholdt lastebiler og busser med høy bakkeklaring. Men det var verdt det, selv om vi ikke kan skryte på oss å ha sett for mange eksotiske dyr og planter. Vi fant imidlertid ut at San Juan del oro må være et paradis for de som elsker mandariner. Den største skuffelsen møtte vi imidlertid i Sandia (2178 m.o.h.), der vi overnattet på turen. Sandia betyr faktisk vannmelom på spansk , men vi så ikke en eneste vannmelon under hele oppholdet i Sandia. Det må sies å være skuffende!

Dette er kaffebønner som ligger til tørk på gata i San Juan del oro, og Peru er kjent for å lage god kaffe. Men hva får vi servert på kafèer og restauranter? Jo, et tynt skvip laget av kafffepulver!

Det er ikke lett å holde bilen på riktig spor når veien stor sett består av leire og lastebilspor.

Noen ganger måtte vi ta en pause og vurdere mulighetene for videre fremdrift. Her er det Olav og Sverre som undersøker gjørmehavet. For dere som måtte lure, så befinner vi oss her oppe i fjellsiden og ikke nede i en fuktig skog.

Disse bussene er bygget på lastebilunderstell og kommer seg frem overalt. Men det kan ikke alltid være behagelig å være passasjer.........

Vinter i Juliaca

2009-06-04T05:17:00.000-07:00

Nylagt is ved parken "vår" - Parque Grau - onsdag 3. juni kl. 07.

I Norge går det mot høysommer - iallefall i teorien. Her i Peru derimot går det mot midtvinter, og det merkes. I går våknet vi til 2,5 minusgrader, noe vi må regne med i tiden fremover. Inne i huset var det rundt 13 varmegrader, så det er vel heller ikke noe å skryte av. Heldigvis er vinter i Juliaca synonymt med sol fra knallblå himmel. Derfor hadde utetemperaturen steget til rundt 16 grader midt på dagen, og i sola var det ennå varmere. Så vi klarer oss. Men vi ser frem til høyere nattetemperaturer!

På storbytur

2009-05-24T21:42:00.000-07:00

Lima har mange flotte historiske bygninger, som her på Plaza mayor. Byen var tross alt hovedsetet for de spanske besittelser i Sør-Amerika i to hundre år.

Men det finnes også mange moderne bygninger, ikke minst i bydelene Miraflores og San Isidro. Dette Marriott-hotellet finner vi ved sjøkanten i Miraflores, men antallet høyhus er noe begrenset på grunn av en høyst rèell fare for jordskjelv.

I helga har hele familien hatt langhelg i Lima. Denne byen må med rette kunne kalles storby med sine rundt 9 millioner innbyggere. Det er også en by med store kontraster. Her er mange rike, men også mange fattige - ikke minst i randsonen rundt byen. Årsaken til en slik familietur til Lima var at barna og Robert nå er innvilget opphold i Peru. Vår tid som turister er over, og vi måtte dra til Lima for å hente det synlige beviset for vår nye status - våre carneter (identifikasjonskort).

Lima har gode shoppingmuligheter, og butikkutvalget viser at det må finnes mange i Lima som har en del penger mellom hendene. Peru er jo et svært klassedelt samfunn, og i slike samfunn finnes det normalt en overklasse som er svært rike også i norsk målestokk. Dette bildet er tatt utenfor Perus største kjøpesenter - Jockey plaza. Her er det totalt 230 butikker, inkludert flere store varemagasin.

Lima har en stor dyrehage, men barna ble fort leie av å traske rundt i dyrehagen. Noen av dyra hadde det godt (det virket i hvertfall som om denne Jaguaren hadde det greit nok), men spesielt en del fugler hadde det ikke godt. Spesielt trist var det å se de store condorene (som normalt seiler høyt oppe i lufta) innesperret i bur.

En av de nye store attraksjonene i Lima er fonteneparken med ulike kombinasjoner av vann og lys. Dette bildet er tatt fra et vannshow der man kombinerer lys, vann, musikk, bilde og laserkanoner.

Begge de voksne har vært i Lima tidligere, men for barna var det første gang de fikk oppleve byen. Derfor ble det også en helg på barnas premisser. Det ble en del shopping (kanskje ikke helt på barnas premisser.........), sightseeing, besøk i dyrepark, bowling og ikke minst mye fast food. Vi merket også at det var mye hysteri rundt svineinfluensa. I Peru har nå alle ansatte på flyplasser (skranke, bagasjehåndtering, kafeteriapersonalet m.m.) på seg munnbind, i tillegg til at mange av flypassasjerene også bruker det. For oss så det litt komisk ut. Både Andrea og Sander var litt forkjølet under turen, og det førte til mange underlige situasjoner. Det virket som om mange faktisk ble redde og skeptiske når de hørte noen hoste og harke litt. Det toppet seg på flyet hjem fra Lima. Under mellomlanding i Arequipa ble faktisk lege og helsepersonell tilkalt for å se nærmere på Andrea. Hun hostet jo! Vi klarte å avverge legeundersøkelse ved å love å oppsøke lege når vi ankom Juliaca (noe vi selvsagt ikke gjorde), og Andrea ble bedt om å ha på seg munnbind resten av turen. Selv om dette for oss virker svært hysterisk, viser det ihvertfall at Peruanske myndigheter tar trusselen om en pandemi (som det vel nå heter på fint) på alvor.

Peru er velsignet med mye mineralrikt fjell, og gruveindustrien bidrar med de største eksportinntektene til Peru. Derfor hadde gruveindustrien fått mulighet til å vise seg frem i dyreparken. I Peru befinner de fleste gruvene seg høyt til fjells (noen over 5000 m.o.h.) og livet som gruvearbeider er ingen dans på roser. Her er det Andrea og Sander som har fått på seg hjelmene og er klare for innsats.

Tre stk. Mulelid samlet i hjulet til en hjullaster.

Det må innrømmes at vi ikke utnyttet det flotte peruvianske kjøkkenet (Peru er faktisk viden kjent for sin matkultur) under oppholdet i Lima. I stedet ble det mye amerikansk fast food. Men det er jo mat det også!

17. mai!!!!!!

2009-05-17T17:22:00.000-07:00

Det er flott med 17. mai tog, men som dere ser har vi ikke øvd på takt og formasjon!

Her fremfører alle elevene (inkludert noen som gjerne skulle ønske de var elever) under ledelse av Per og Robert klassikeren "Norge i rødt, hvitt og blått".

11 voksne og 17 barn samlet seg i dag, 17. mai, til det vi selv tror må være verdens høyeste 17. mai feiring! Det er jo ikke alle som kan skryte av å ha norsk 17. mai feiring i nesten 4000 meters høyde. Vi startet kl. 11 med å gå i tog (med hornmusikk lastet ned fra internett). 6. og 8. klasse hadde ordnet skikkelig 17. mai tale, og det ble også en titt innom gamlelandet (via NRK nett-tv) før vi dro til turisthotellet i Juliaca for en skikkelig tre-retters middag.

Det blir ingen 17. mai uten leker, og her er Andrea i flott driv i sekkeløp.

Kaker, gele og kaffe er viktige deler av et skikkelig kaffebord. Her er det John Henrik som gjør seg klar til innhogg.

Etter middag dro vi tilbake til skoletomta, der vi hadde masse leker, kiosk-salg, is-salg (vi hadde bedt inn en av de mange isselgerne som trakterer området) og selvsagt kaker og kaffe. Til denne siste delen av feiringa hadde vi også invitert inn våre hushjelper med familier, og det virket som om de koste seg sammen med oss på vår nasjonaldag.

Sander prøvde å bli kompis med ismannen!!

Kiosk er alltid populært, og barna stod både for salg og kjøp.

Rekreasjon og feiring

2009-05-11T19:39:00.000-07:00

Hotellet vårt - Taypikala Hotel Lago. Forøvrig et hotell sterkt preget av New Age-filosofi.

I helga tilbragte de voksne misjonærene i Juliaca (11 i tallet) et døgn på hotell i Chucuito like utenfor Puno. Her ved Titticacasjøens bredd koste vi oss med både god mat, gåtur, massasje og ikke minst rikelig med varmt vann. I Norge blir man litt borskjemt på vannfronten. Det er rikelig med vann, og med store vamrtvannstanker har de fleste også mer enn nok varmt vann. For oss i Juliaca er det ikke selvsagt at vi alltid har nok vann, og med elektriske dusjer (d.v.s. at vannet varmes opp av et varmeelement i selve dusjen) blir det heller ikke rikelig med varmt vann. Derfor var kanskje opplevelsen av å kunne boltre seg i masse varmt vann noe av den store beholdningen denne helga.

Rikelig med varmt vann fikk vi oppleve denne helgen. Og da hører det med en tur i boblebadet.

Ut på tur! Titticacasjøen i bakgrunnen.

Nå dro vi ikke bare på hotelltur for å kose oss med varmt vann. Vi dro egentlig på hotelltur for å markere at det var mange jubilanter blant misjonærene. Faktisk har vi fire som er/blir 40 år i løpet av 2009, og i tillegg har vi både en 50-års jubilant og en 30-års jubilant. Så vi hadde god grunn ti å feire!

Brith-Jorunn og Olav hadde laget og fremførte treffende sanger til de ulike jubilantene. Det ble også en stor suksess blant de (få) andre gjestene.

Flott skiterreng! (men så var det dette med mangel på snø.....)

Tredje mai

2009-05-04T20:09:00.000-07:00

De innkjøpte gjenstandene (inkl. en buss) er plassert på alteret, og nå er det bare å vente på velsignelsen.

Her er nok et alter. Legg merke til pengene som er lagt på alteret. På toppen av alteret står forøvrig et miniatyrhus.

Tredje mai er for mange bare en dato, men her i Peru har man en tendens til å oppkalle både gater og steder etter datoer. Derfor finnes det her i Juliaca et lite fjell (eller kanskje rettere sagt en stor haug) med det treffende navnet 3de mayo (eller tredje mai på norsk). Og hver tredje mai fylles denne haugen opp med folk slik at den ser ut som en stor maurtue. Mange peruanere har stor tro på magi, og nettopp denne troen er en viktig årsak til at beboerne i Juliaca hver tredje mai valfarter til 3de mayo. På vegen opp får de kjøpt meg seg miniatyrutgaver av alt fra bygningsmateriell, via biler til ferdige hus. Det er også mulig å få kjøpt med seg haugevis med falske penger og ulike attester og vitnemål.

Andrea, Sander og John Henrik på 3de mayo. Mannen til venstre (med lue) er en av de mange personene (trollmennnene) som går rundt og velsigner de ulike alterene.

La dere merke til de rødbrune ølkassene på bildene? Dynking av øl er en viktig del av velsignelsesritualet, men det er heller ingen tvil om at det også drikkes store mengder øl under en slik happening.

Formålet med disse gjenstandene er at de skal legges på ett av de mange oppbygde alterene som er satt opp for anledningen. Her skal tingene bli velsignet både ved å bli skvettet øl på og ikke minst ved at en person (som vi nok ville omtalt som trollmann eller shaman) går rundt med røkelse og velsigner disse miniatyrtingene. Gjennom en slik velsignelsesprosess er mange overbevist om at de vil få oppfyllt sine drømmer om ny bil, nytt hus, mange penger eller en god utdannelse. Mange benytter også anlendningen til å bringe disse miniatyrtingene fremfor mange av de korsene som er satt opp på 3de mayo, slik at vi får en salig sammenblanding av magi og kristen tro. For oss som ønsker å formidle det kristne budskapet til Peruanerne er det egentlig trist å se hvor mye penger og hvor mye energi de legger i slike magiske ritualer. Og det mest triste er at det virker som om mange er overbevist om at de virkelig vil få oppfylt sine ønsker gjennom disse gjerningene. For min (Roberts) egen del ble besøket på 3de mayo det motsatte av velsignelse, for jeg dro derfra fattigere enn jeg kom. Noen benyttet anledningen til å avlegge en av mine lommer et besøk, og fikk med seg 30 soles (litt over 60 kroner), en passkopi og mitt norske førerkort. Det siste var litt bittert, for norske trafikkmyndigheter utsteder ikke nytt førerkort til meg så lenge jeg er bosatt i utlandet. Og siden oppholdstillatelsen i Peru ennå ikke er i boks, har jeg heller ikke mulighet til å få peruansk førerkort. Så nå har jeg fått en liten utfordring.

Som sild i tønne! Dette er faktisk en vei, og med en slik folketetthet har lommetyver fritt spillerom.

Bursdager, fellesuke og gullfisker!

2009-04-26T07:22:00.000-07:00

Med 26 elever fikk elevene ved DNS'ene i Peru og Bolivia mulighet til å gjøre det peruanerne er svært flinke til, nemlig å ha gym i oppstilte rekker.

Vi har bak oss en begivenhetsrik uke. På mandagen fylte Randi Helen 40 år, men feiringen ble nok ikke helt slik jubilanten hadde tenkt seg. Mandag morgen måtte vi nemlig sette oss i bilene og dra til Arequipa. Her skulle vi denne uken ha fellesuke med Den norske skolen i Bolivia. Det ble en flott uke, og de 26 elevene koste seg sammen. For enkelte ble nok også avskjeden litt vanskeligere enn for andre. På fredagen fylte John Henrik 12 år og han tilbragte også store deler av bursdagen sin i bil, denne gang motsatt vei. Men litt feiring ble det jo på kvelden. Uka ble kronet med innkjøp av familien Mulelids første (og siste?) kjæledyr - gullfiskene Leah og Eline. Noen av dere vil kanskje skjønne hvem Andrea har oppkallt de etter......

John Henrik koser seg i senga med en av sine bursdagsgaver - en bærbar DVD-spiller.

Andrea studerer gullfiskene Leah og Eline som er trygt plassert i bollen sin.

Musikkvideo!

2009-04-18T16:47:00.000-07:00

I forbindelse med Misjonærkonferansen i mars ble det laget en liten musikkvideo fra oss i Juliaca. Klikk på følgende link for å se resultatet:
http://www.youtube.com/watch?v=IDLYXmiIAt4

Utenfor allfarvei

2009-04-12T18:14:00.000-07:00

Dette flotte landskapet ved Titticacasjøen finner vi like i nærheten av Moho.

Da er påsken slutt for denne gang, og vi har hatt en minnerik påske med flere turer dit man skulle tro ingen kunne bo. Sammen med familien Hamre har vi besøkt både nordsiden av Titticaca-sjøen og forsøkt å nå høylandsjungelen. På fredag besøkte vi småbyen Moho på nordsiden av Tittica-sjøen. Moho blir også kallt høylandsslettas (Altiplanos) hage og her er det mye grønnere enn rundt Juliaca. Selvfølgelig valgte vi ikke korteste vei til Moho, og vi tilbragte mange timer på dårlige bygdeveier. Og fikk dermed oppleve et stykke Peru som de færreste turister får oppleve.

Lama i veibanen! Dette er i dag et vanlig syn langs det som en gang skal bli Transoceanico. Det spørs om det blir slutt på dette når trafikken tar seg opp.

Det samme kan man si om turen vi hadde påskeaften og 1. påskedag. Men her vil det imidlertid yngle med turister etterhvert. Det jobbes med å koble sammen Peru og Brasil gjennom et godt utbygd veinett (Transoceanico), og vi kjørte på denne veien fra Juliaca til byen Ollachea i høylandsjungelen. På denne strekningen er store deler av veien ferdig og har god standard. Men til nærmere vi kom Ollachea til mer uferdig ble veien. Et sted manglet det en bro, og da fikk vi testet Hyundaiens egenskaper som elvekrysser. Og det gikk bra! På veien tilbake valgte vi derimot å kjøre gamleveien, og da fikk vi en omvei vi sent vil glemme. Ikke på grunn av veistandarden, men fordi vi fikk se så flott natur og maleriske omgivelser. Dette er forøvrig et av de områdene i Peru med mest Alpakka og Lama, og de var ikke vanskelig å legge merke til. På veien fra Macusani (som omtaler seg selv som Perus og hele verdens Alpakkahovedstad!) og ned til Ollachea la vi også merke til at stort sett alle fjellsider - uansett hvor bratte de var - var dekket med jordlapper og terasser til dyrking av jordbruksprodukter. Og mange av disse var fortsatt i bruk. Selve Ollachea by var kanskje ikke verdens mest spennende sted, men vi fikk en dukkert i de varme kildene i byen. Og når det gjelder overnatting, så stod valget mellom to dårlige hotell. Ingen av hotellene fortjente noen stjerne, men hva mer kan man forvente for kr 20,- pr. seng?

Studer dette bildet nøye, og se om dere finner noen bergflekker som ikke er utnyttet til jordbruksformål.

Transoceanico-veien benytter seg stort sett av gamle vegtrasèer på sin veg mot Brasil. Og noen ganger kan det bli svært bratt, sånn som her.

Hva gjør man når det gamle broen er stengt og den nye ikke er bygd? Ja, da må man krysse elven. Og Hyundaien klarte det med glans!

I Trøndelag har vi den gyldne omvei, og jammen fant vi ikke den også i Peru. Dette var et av de flotte synene vi møtte da vi forsøkte å unngå en ny elvekrysning. Denne bebyggelsen ligger forøvrig på ca. 4500 m.o.h.

Vi avsluttet turen med gudstjeneste i Crucero 1. påskedag. Crucero er en liten bygdeby plassert midt på en stor slette i underkant av 4200 meters høyde over havet. Her var NLM tidligere inne med helseprosjekt, og dette er kanskje den eneste plassen i Peru der NLM har hatt det vi kan kalle en klassisk misjonsstasjon. I dag har den lutherske kirken overtatt eiendommene, og de har også ansvaret for grunnskolen "Siervos de Dios" (Guds tjenere) med rundt 600 elever. Deler av gudstjenesten gikk på quechua-språket, og for oss som fortsatt ikke er stødige i spansk ble dette en litt eksotisk opplevelse.

Fra gudstjenesten i Crucero. Pastor Ricardo sitter i blå dress ved vinduet.

Her er hele turgjengen (minus fotograf Nina Hamre). I bakgrunnen skulle vi sett Nevada Alincàpac (5745 m.o.h), men skydekket var litt lavt.

God påske!

2009-04-07T20:02:00.000-07:00

Far og datter på veg hjem fra tur til "skogen" i Juliaca.

Tenk deg dette området dekket av en halvmeter snø. Det hadde vært et flott skiterreng! Til venstre i bildet ser dere forøvrig det populære turmålet "skogen". Denne dagen var det både picnic, leir og bønnemøter her, så det er ikke bare vi gringos som syns det er flott å bruke dette som turmål.

Vi må nok innrømme at det er noe som mangler når vi nå går inn i en påskefeiring komplett fri for skiturer og hyttekos. Men påske skal vi nok klare å feire også uten skiføre. Påskefeiring er for øvrig svære greier i de fleste peruanske byer, og vi håper å få med oss noen av de flotte opptogene som preger påskefeiringen. For de fleste er nok opptogene og prosesjonene langt viktigere enn selve påskebudskapet. I tillegg ønsker vi å bruke påsken til å gjøre oss bedre kjent med omlandet rundt Juliaca. Vi har i dag vært på en utflukt både til et lite vann i nærheten av Juliaca, samt tatt en tur til den lille byen Lampa, som også blir kalt den rosa byen (på grunn av utstrakt bruk av rødlig lavastein). I Lampa finnes det en flott kirke som ble påbegynt rundt år 1650. Under kirken er det katakomber, og her ble blant annet en del spanjoler gravlagt. Under restaureringen av kirken på 1950-tallet ble totalt 2000 hodeskaller og 50 hele skjelett tatt ut og stilt ut i et nytt kapell i tilknytning til kirken. Litt groteskt er det jo, men også litt facinerende.

Skjeletter på utstilling i kirken Iglesia de Santiago Apóstol i Lampa. I gluggen får dere forøvrig et lite glimt av hodeskallen til Randi Helen.

Familiene Mulelid og Hamre på utflukt. Denne flotte turperlen ligger faktisk bare en 20-minutters biltur fra Juliaca.

Vi har også planer om å få oppleve et par av stedene på "campoen" (landsbygda) der misjonen har fått være med og bygge opp et kristent arbeid, og forhåpentligvis får vi muligheten til å ha gudstjenestefellesskap med brødre og søstre i Crucero (ca. 4100 m.o.h.) første påskedag. Det ser vi frem til!

Vi ønsker både familie og bekjente i Norge (og ellers i verden) en riktig god påskefeireing!

Også denne påsken må vi prøve å huske at påskeferie er langt mer enn turkos og fridager. Vi skal minnes han som døde for våre synder og som stod opp igjen fra de døde for å kunne gi oss et evig liv. Denne figuren av den lidende Kristus fant vi i kirka i Lampa.

Med Jesus på tanken!

2009-03-29T20:56:00.000-07:00

Her i Peru er det ikke mangel på bilder av Jesus - eller Maria, for den saks skyld. De finner man overalt - på busser, taxier, butikker m.m. Disse bildene er dessverre ikke et uttrykk for at folk har et nært forhold til Jesus. Det er mer et uttrykk for magisk tenkning. Disse bildene skal enten beskytte eller bringe lykke. På mange måter blir bildene av Jesus langt viktigere for folk enn Jesus som person. Dette motivet kom jeg over i Azangaro, der den lutherske kirken i fjor høst begynte nytt arbeid. Eieren av denne motorsykkelen har tydeligvis stor tro på at et bilde av Jesus på bensintanken skal beskytte han på veien. Men vi får håpe at også han (eller hun) en gang får oppleve at det er langt viktigere å ha Jesus i hjertet enn Jesus på tanken!

MK 2009

2009-03-25T20:51:00.000-07:00

Turen til Arequipa startet dårlig. Etter èn time måtte vi stoppe i Santa Lucia (ja, byen heter faktisk det!) på grunn av at en slange i kjøeanlegget til Mazda`n hadde gått dunken. En lokal mekaniker plasserte et par treplugger i kjølesystemet, og så kunne vi kjøre videre!

Barna hadde skole under store deler av konferansen, men på lørdagen var det skolefri. Og en innleid sklie med design inspirert av den synkende Titanic var populær tidtrøyte.

Her i Peru er vi glade i forkortelser, og forrige uke var vi samlet til MK (Misjonærkonferanse) i Arequipa. Denne samlingen kan enklest forklarest som årsmøtet til NLMs arbeid i Peru. Fra onsdag til søndag var det mye møter og forhandlinger, men lørdag og søndag var det også satt av tid til kos og moro. Vi var også så heldige å ha besøk av sjefen sjøl, Ola Tulluan, samt Kjell Jaren (personalleder NLM utland og regionleder NLM Bolivia og Peru) under hele konferansen. Nå er vi tilbake i hverdagen i Juliaca, men helt vanlig hverdag er det ikke. Denne uka har vi nemlig besøk av to lærere og to elever fra Danielsen ungdomsskole i Bergen. De har kirkens skole i Juliaca - Martin Lutero - som misjonsprosjekt, og er nå ute for å se nærmere på prosjektet som de støtter. Og det virker ikke som om besøket har hatt negativ betydning for engasjementet for Martin Lutero. Snarere tvert imot! Vi har vært så heldige å få gi husrom til èn lærer og èn elev, og vi håper de har hatt det bra til tross for både strømbrudd og litt ustabil vanntilførsel.

Etter lange møter er det godt å få gjort noe annet, som for eksempel Go-cart. Her er far og datter i farta!

Grilling av lam var et populært innslag på konferansen. Det er påtroppende feltleder Geirmund Monsen som er grillsjef.

Her er mange flotte titler samlet i matkø: Rektor, generalsekretær, regionleder, personalleder og feltleder. Samt et par uten de helt prangende titler.........

Bursdagsfeiring

2009-03-15T19:40:00.000-07:00

En nesten fulltallig samling av misjonærbarn - mer eller mindre utspjåket. En flott gjeng!!

Også noen av de voksne tok hintet om utkledning. Her er ekteparet Hovda i en interessant kombinasjon - fin frue og en blanding av lofotfisker og jærbonde.

Her i Juliaca har vi nå lagt oss på en trend om å feire bursdager sammen. Denne gangen var det Sander (10 år) og Benjamin Tjelle (7 år) som feiret med stor ståhei på Den norske skolen på lørdag. Sander hadde egentlig bursdag for snart en måned siden, mens Benjamin faktisk hadde bursdag denne dagen. Slike feiringer blir en god mulighet for å samle misjonærflokken, og denne gangen hadde bursdagsbarna utfordret til utkledning. Inspirasjonen til dette hadde de nok hentet fra karnevalsfeiringen for et par uker siden. Ikke alle tok hintet om utkledning, men vi hadde både konger, Zorroer, sjørøvere, fotballspillere, skiløpere, Juliacadamer, prinsesser og bønder representert blant gjestene. Nå gleder vi oss bare til neste bursdagfeiring!!

Bursdagsbarna åpner pakker med Miriam Tjelle som nysjerrig tilskuer. Og bak ser dere et glimt av skolens do!

Her i Juliaca er de flinke til å lage kaker som ser svært så innbydende ut. Det er imidlertid ikke alle som mener at innholdet holder det utseendet lover.

På vinterferie

2009-03-09T19:01:00.000-07:00

Fra Arequipa til Ica kjørte vi en flott nattbuss. Men kjøreturen fra Ica til Paracas (ca. 1 time) ble litt annerledes.......

I denne lille farkosten (Daewoo Tico) fikk vi plass til fem passasjerer, en sjåfør og bagasje. Det bør også nevnes at det lille bagasjerommet var fyllt opp med en gasstank, så bagasjeplassen var i utgangspunktet minimal.

John Henrik i et luftig svev over bassenget ved Hotel El Mirador i Paracas.

Dette er båtene som frakter turistene ut til Islas Ballestas. Det mangler ikke på hestekrefter!

Islas Ballestas har et yrende fugleliv, i tillegg til at det er mange spennende bergformasjoner på disse øyene.

Sjøløvene så ut til å storkose seg blant fulgene på øyene.

Når skolene i Peru starter opp et nytt skoleår, ja da velger Den norske skolen å ta vinterferie. Og det midt på sommeren! (her i Peru, vel og merke). Vi valgte å bruke vinterferien til å oppleve et par av de klassiske turistmagnetene her i Peru. Med rutebuss som reisefølge og godt humør la vi ut på reise. Første og lengste stopp var Paracas, ca. 25 mil sør for Lima. Her koste vi oss på et bra hotell i tre dager, og på grunn av skolestarten i Peru var det god plass både i og ved bassenget. Fra Paracas kan man ta en kjapp båttur ut til den lille øygruppen Isla Ballestas, noe urettferdig kallt fattigmanns-Galapagos. Her er det et yrende fugleliv, samt mengder med sel, sjøløver, pingviner og delfiner. Vi fikk oppleve det meste, men delfinene glimret med sitt fravær. I tidligere tider hentet man et av de viktigste eksportproduktene i Peru - fugleskit (Guano) - fra nettopp disse øyene.

For å se Nasca-linjene må vi opp i småfly. Her er John Henrik og Sander sammen med piloten vår.

Her ser dere den kjente geoglyfen "The Hummingbird" sett fra luften.

Etter tre dager i Paracas vendte vi nesen "hjemover", men vi hadde et lengre stopp i Nasca. Nasca har i likhet med Paracas og mange andre steder i Peru en lang og innholdsrik forhistorie, men i Nasca har historien satt sitt preg på litt andre måter enn andre steder. I perioden 500 år f.kr til 500 år e.kr ble det i området rundt Nasca laget en megnde geometriske figurer og dyrefigurer i terrenget. Disse figurene er utrolig imponerende laget, og de er så store at man må opp i fly for å se de i sitt riktige perspeiktiv. Det er fortsatt litt uklart hva som var hensikten med disse figurene, men de består - utrolig nok - fortsatt den dag i dag takket være et klima der regn stort sett er helt fraværende. Robert, Sander og John Henrik fikk gleden av å ta seg en liten flytur for å se på figurene, og det ble en flott opplevelse! Senere på dagen fikk Randi Helen, Sander og John Henrik muligheten til å cruise ut i ørkenen med bil, og her fikk de også se et annet glimt fra Nascas forhistorie, nemlig alle bein- og keramikkrestene som ligger strødd rundt omkring i ørkenen. Her har vind og tidens tann bragt gravplasser opp i dagslyset, og det er et litt spesielt syn.

Vi er nå kommet tilbake til Juliaca og en ny skoleuke er i gang. Men vi sitter igjen med mange flotte opplevelser som vi skal kose oss med.

Sander "nyter" utsikten i Nascas ørkenlandskap.

Skal man kjøre bil i ørkenen må man ha skikkelig redskap!

Gutta og fruen fikk prøve sandboarding, men det var nok litt vanskeligere å få opp farten på sand enn på snø.

Karneval II

2009-03-01T14:02:00.000-08:00

Karnevalsplassen tidlig lørdag formiddag.

To gutter i cowboy-inspirerte drakter. Sjekk bjellene på føttene.

En mer folklore-inspirert gruppe utfører sitt program.

To unge jenter med tradisjonelle festdrakter og rytmeinstrumenter.

Her kommer noen flere bilder fra karnevalet i Juliaca. Disse bildene er tatt lørdag formiddag under et arrangement der de ulike karnevalstruppene kjemper om heder og pokaler. Utover dagen var hele fjellsidene rundt karnevalsplassen fulle av folk, og sannsynligvis også av fulle folk.

Karneval og regnvær

2009-02-27T09:54:00.000-08:00

Fine drakter hører med til en skikkelig feiring!

Ikke alle satser på nasjonal design. Her står deler av et av de frenetiske hornorkestrene i kø.

I Juliaca er dansen en svært viktig del av alle feiringer - også i karnevalet

I disse dager er det to fenomen som preger Juliaca: Karneval og kraftige regnbyger. Kanskje ikke den optimale kombinasjonen, men været kan vi gjør lite med. Når det gjelder karnevalet, så er dette store greier her i Juliaca. Det blir hevdet at Juliaca er det stedet i Peru der de har lengst karnevalsfeiring, og det er også mange som legger store penger i klær og annet karnevalutstyr. Karnevalet har nå så vidt startet, og det når klimaks litt ut i neste uke. Men da har vi dratt på vinterferie til lavlandet, så denne moroa går vi glipp av. Nå hører det med til saken at karneval også innebærer store mengder støy (hornorkester med konstant repeat-knapp) og fyll, så det er ikke sikkert vi går glipp av så veldig mye.

Slik så det ut i gata utenfor huset vårt søndag morgen. Ikke spesielt tørt, akkurat.

Regn kan også bidra til glede. Her er det Sander, Peter og Håkon som nyter hver eneste dråpe i et friminutt på skolen.

Tilbake til kvardagen

2009-02-16T03:46:00.000-08:00

Hele Den norske skolen i Peru med elever og lærere samlet i bassenget.

Da er vi ferdig med årets svømmeuke ved Den norske skolen. I praksis er dette en ukes leirskole på misjonens feriested ved stillehavskysten. Det har vært en flott uke, men det har vært en uke med mye innhold og et høyt tempo. Det har derfor ikke vært noe slaraffenliv ved bassengkanten! Nå venter to uker med vanlig skole, før vi igjen tar en liten pause for en ukes vinterferie.

Et kunstprosjekt var også en del av svømmeuka. Her er de eldste elevene i gang med sine oppgaver.

Og her er det ferdige resultatet. Det ble skikkelig bra!!!

Litt dyreliv er det jo også ved stillehavet. Titt, titt, her er jeg!!!

Muskelkraft

2009-02-06T14:30:00.000-08:00

Her i Peru har de tilgang til mange av de tekniske hjelpemidlene vi har i Norge, men av økonomiske og andre årsaker blir det ofte til at man bruker muskelkraft fremfor maskinkraft.

I Peru er fortsatt håndvask den mest vanlige måten å vaske klær på. Som dere ser av bildet kan det bli mye klær å vaske for hånd, og lørdager og søndager er populære vaskedager. Bildet er fra nabohuset vårt.

Det er ikke uvanlig at lastebiler fylles ved hjelp av håndmakt, og som bildet viser er det heller ikke uvanlig å tømme lastebilen ved rå muskelkraft. Det er hardt arbeid i nesten 4000 meters høyde! (PS! Sjekk ledningsnettet!)

Denne grøften er èn manns verk. Det startet med to dagers intensiv sleggearbeid for å få knust betongoverflaten, før han kunne begynne å grave seg nedover. Snakk om hardt arbeid!

Her i Juliaca og flere andre byer på høysletten er det vanlig å bruke triciclo (normalt forkortet til trissi) som taxi. En billig og eksotisk opplevelse, men det kan nok være et blodslit i motvind og med tung last.

Trippelbursdag!

2009-01-24T19:47:00.000-08:00

Pølser hører med i en skikkelig bursdag. Her er ivrige gutter i pølsekø!

De to yngste jubilantene koser seg med pølser i trappa.

I dag (lørdag) har vi hatt trippelbursdag her i Juliaca. Andrea hadde bursdag 23. desember og Karl Andreas Høgsås hadde bursdag 29. desember. De ble begge to 7 år, og de to utgjør også 2. klasse ved DNS i Juliaca. For å sikre mange gjester ble bursdagen lagt til 24. januar. Og på denne datoen hadde jo faren til Karl Andreas, Tor Egil, ekte bursdag. Så da ble det trippelbursdag. Med nesten 30 gjester måtte det bare bli moro, og vi hygget oss både ute og inne på Den norske skolen i Juliaca i over fire timer.

Leik og moro hører med i en bursdag. Her er det basket-leken "Killer" som utøves med stor innlevelse.

Piñata hører med i en bursdagsfeiring i Peru. Her venter barna spent på at Marianne Høgsås skal slippe godteriet løs.

Kirken er et hellig hus?

2009-01-18T05:15:00.000-08:00

I Norge legges det stor vekt på å ha tjenlige og gode forsamlings- og kirkebygg. Av og til kan man imidlertid lure på om vårt fokus på bygninger skygger for menighets- og forsamlingsarbeidet. Vi bruker dårlige bygg som unnskyldning for at vi ikke kan drive godt arbeid, eller vi blir så opptatt av å samle inne penger til nytt bygg at vi "glemmer" det arbeidet vi egentlig skal holde på med. David Åleskjær hadde for noen år siden en liten "kampanje" i Vårt Land der han i flere innlegg og kommentarer minte oss om at den kristne kirke ikke handlet om bygninger, men om mennesker. Dette er en påminnelse som jeg tror vi trenger, ikke minst i et norsk samfunn der vi har økonomiske muligheter til å bygge store og flotte forsamlingsbygg. Her i Peru legger økonomi begrensninger på hvilke kirkebygg som kan oppføres, selv om overføringer fra utlandet blant annet har gitt mormonerne muligheter til å bygge kirkebygg som skiller seg markant ut fra omgivelsene.

Inngangpartiet til kirken i Mejia. Kirkelokalet består av ett rom på bakkeplan og ett rom til søndagsskole i andre etasje.

Det er nok mange misjonærer som kribler i hender og bein etter å gjøre noe med kirkene som disponeres av "vårt" kirkesamfunn - Iglesia Evangélica Luterana Peru. Men det blir med kriblingen, for det er ikke sikkert at dette er den hjelpen kirken trenger. Det er stor variasjon mellom kirkene. Noen disponerer bygg som også vi tenker på som kirker, mens andre har sine gudstjenester i lokaler som vi i Norge kanskje ville beskrevet som skur. Mitt poeng er at det ikke er kirkelokalene som begrenser eller legger til rette for det åndelige livet i menighetene. Her er menneskene i menighetene langt viktigere. I ferien besøkte vi menigheten i Mejia. Dette er en av de mest utadrettede og levende menighetene i Iglesia Evangélica Luterana, men lokalene er trange og ligger helt i utkanten av den lille byen. I perioder har menigheten måttet arrangere flere gudstjenster på søndagene for å dekke behovet. Nå har menigheten kjøpt seg en ny tomt mer sentralt i byen, og de har startet å samle inn midler til nytt kirkebygg. Så får vi bare håpe at det nye bygget kan bli til velsignelse for menigheten, og at bygningen ikke blir så viktig at den tar fokuset bort fra det å være en Guds menighet i Mejia.

Et lite glimt inn i "hovedsalen" i Mejia. I forkant: Mika Hovda.

Ut mot havet

2009-01-12T22:23:00.000-08:00

Hytta på ferieplassen. Her koste vi oss i seks dager.

Både barn og voksne har det bra i bassenget på ferieplassen.

Nå er vi tilbake i Juliaca igjen etter nok en ukes ferie på Stillehavskysten. Det er kanskje noen som undrer seg over at vi holder på å feriere til langt ut i januar, men forklaringen er enkel: Den norske skolen i Peru er ikke som andre norske skoler. Vi har ikke fri 17. mai, 2. påskedag og andre typiske norske helligdager. Skoleåret her ute starter også minst en uke før skoleåret i Norge. Men vi har noe som skolene i Norge ikke har, og det er en hel måneds juleferie! Slå den! Denne litt spesielle tradisjonen har også sammenheng med at skoleåret i Peru følger kalenderåret. Det betyr at her i Peru har skolene nå fri frem til mars, før et nytt skoleår begynner. Vår forlengede juleferie er derfor en form for tilpasning til en Peruansk skolekultur.

Sander gjør seg klar til å utfordre Stillehavet.

Vi har som sagt benyttet ferien til å avlegge stillehavskysten to besøk. Det første er beskrevet utførlig i en tidligere blogg, og det andre besøket ble minst like vellykket som det første. Misjonen har et flott feriested i Mejia, ca. to timer fra Arequipa. Her er det to boenheter (huset og hytta), badebasseng og god boltreplass. Og blir de for kjedelig å være på feriestedet kan vi gå ned til en flott sandstrand. Stillehavet er ikke på det varmeste her i Sør-Peru, og bølgene kan også være litt vel store. Men bade det må vi.....Om noen uker skal vi tilbake til ferieplassen, men da i embeds medfør. Det er nemlig tradisjon at skolen har en uke i året på ferieplassen. Denne uka ("svømmeuka") har vi fokus på det å lære og/eller utvikle svømmeferdigheter, men det blir jo tid til litt annet også.

Mr. og Mrs Mulelid

Feliz Año Nuevo!

2009-01-01T18:40:00.000-08:00

Leik og moro hører med i et skikelig nyttårsselskap.

Olav og Sverre gjør klart til rakettoppskyting.

Nå er 2008 blitt historie, og vi ønsker å ønske alle kjente (og ukjente) et riktig godt nytt år! Vi markerte overgangen til et nytt år med et skikkelig spleiselag. Vi var fire misjonærfamilier som var samlet, og det ble både god mat, leker, gang rundt juletreet og selvfølgelig fyrverkeri som grand finale. Her i Peru feires både julaften og nyttårsaften med fyrverkeri, og utvalget av fyrverkeri er stort og prisene lave. Og selvfølgelig er mye av det som nå er forbudt i Norge i høyeste grad tilgjengelig her i Peru. Noe av fyrverkeriet er faktisk merket med norsk og/eller svensk tekst, så det er tydelig at kineserne har omdirigert noe av fyrverkeriet som opprinnelig var tiltenkt det skandinaviske markedet. I dag har vi hatt en svært forsinket julemiddag, men ribba smakte utmerket likevel. I følge hushjelpen vår er det normalt i Peru å spise svinekjøtt 1. nyttårsdag, så sånn sett har vi litt ubevisst klart å følge Peruansk skikk og bruk.

Ikke alle holdt ut til kl. 24. Andrea la inn årene tidligere på kvelden.

Ribba på 1. nyttårsdag var en større suksess enn fiskepinnene og potetstappa vi spiste julaften.

På juletur!

2008-12-29T20:45:00.000-08:00

Vi møtte faktisk nysnø i 4800 meters høyde. Kanskje en anelse julestemning?

Men snøen varte ikke lenge. Størstedelen av bilturen gikk i ørkenlandskap.

Nå er vi vel tilbake i Juliaca etter en flott tur til Chile. Selv om det ble mange timer i bil og litt komplikasjoner underveis (les: punkteringer) har vi fått noen opplevelser som vi ikke ville gått glipp av. Hva med å i løpet av få timer kjøre fra 4800 meters høyde og ned til havnivå? Eller det å kjøre gjennom en av verdens tørreste ørkener (Atacama-ørkenen)? Og Arica var vel verdt et besøk. Denne byen som Chile "rappet" fra Peru i 1880 viste seg fra godsida. Og den viser den ofte. I denne byen faller det i gjennomsnitt 0,76 mm nedbør i året, så sjansen for regn var minimal!! Vi koste oss på hotellet (selv om bassenget var atskillig mindre i virkeligheten enn det så ut på hotellets nettsider), og vi koste oss på strendene. Det var kort og godt et opphold som varmet på flere måter. Chile er hakket mer vestlig enn Peru, og det var en nytelse å kunne gå på den lokale Esso-stasjonen og kjøpe kaffe, pølser og brus.

Arica sentrum sett fra 139 meter over havet!

Tre blad Mulelid og to blad Tjelle koser seg i hotellets "store" svømmebasseng

Hva så med julefeiringen? Vi må nok innrømme at julestemningen var minimal, til tross for at det lokale hypermarkedet kunne lokke med julekledd betjening og det var juletre i sentrum. Det nærmeste vi kom norsk jul var det å stå en time i kassakø på julaften........Selve julaften feiret vi med en felles julelunsj (som viste seg å ha fiskepinner og potetstappe som hovedrett!) før vi dro på hotellet vårt og hadde kaffe, kaker og litt uhøytidlig pakkeutdeling (1 pakke på hver). Det var koselig, men ikke helt som hjemme.....Vi måtte også markere at Andrea ble 7 år lille julaften, så da inviterte vi på pizza på hotellet. Selve hovedfeiringen får vi ta etter nyttår. Nå gleder vi oss til å roe oss ned i Juliaca noen dager, før vi allerede 3. januar drar ned til Stillehavet igjen. Denne gangen til misjonens feriested i Mejia.

Juletre på Chilensk vis!

Familien Mulelid blant palmene julaften!

Sander surfer på bølgene

GOD JUL!!!!!!!!

2008-12-20T20:32:00.000-08:00

Julekrybbe kjøpt på julemarkedet i Juliaca

Familien Mulelid pakker nå kofferten for å dra til Arica i Chile. Der skal vi feire jul ved Stillehavets bredd. Vi ønsker dere alle en riktig god jul!!!!!

6075 meter over havet!

2008-12-14T18:02:00.000-08:00

Jeg er på toppen!!! (Sittende: Brith-Jorunn Hovda)

Alle tindebestigerne samlet på toppen. Og selvsagt hadde vi med det norske flagget!

Lørdag 13. september kl. 0400 startet åtte misjonærer fra Juliaca og to besøkende fra Norge gåturen mot toppen av Chachani, 6075 m.0.h. Dette fjellet ligger i kort avstand fra Arequipa, og mange av oss har med lengsel sett frem til å kunne å bestige dette flotte fjellet. Samme dag kl. 1030 var åtte av ti kommet opp på toppen.

På veg ned. Toppen av Chachani sees bakerst i bildet.

Jeg (Robert) var så heldig å hverken ha hode- eller magesmerter på grunn av høyden, men det var ikke alle som hadde det like godt på denne turen. For mange ble nedturen fra toppen bokstavelig talt en nedtur, men jeg tror alle som var med er enige i at det å nå toppen var verdt all slit og smerte. For min del var turen en kjempeopplevelse, og jeg har foreløpig ingen planer om å komme høyere i livet!

Ikke alle hadde det like godt........

Førjulskos

2008-12-06T11:11:00.000-08:00

Vi må innrømme at vi sliter litt med å komme i julestemning her i Juliaca. Når sola skinner og vinteren er et fjernt minne, ja da er det ikke lett å tenke på jul. Men vi prøver så godt vi kan! Og i dag var det tid for pepperbakebaking. Ikke alle bakerne var like tålmodige, men vi kom i mål. Og pepperkakene smakte slik pepperkaker skal smake.

Fasadeforandringer

2008-12-04T18:29:00.000-08:00

Huset vårt før (m/John Henrik og Mazda`n i forkant)

Huset vårt nå (nå er også porten til venstre fått samme farge som huset)

Huseieren fant for noen uker siden ut at hun skulle gjøre noe med fasaden på huset. Det har ført til at vi disse ukene har hatt arbeidere i og rundt huset store deler av tiden. Men som bildet viser ble resultatet bra, og i motsetning til mange andre fasadeprosjekt i Peru har vår huseier valgt å gjøre mer enn å bare pusse opp fronten på huset.

Au, da!

Det er imidlertid ikke bare huset vårt som har fått en liten fasadeforandring. På en skoleutflukt i går fikk John Henrik seg en skikkelig trøkk i ansiktet, men med litt stripsing regner vi med at han blir så god som ny!

Staselige damer!

2008-11-28T18:39:00.000-08:00

Marianne Høgsås, Veronika Tjelle, Nina Hamre og Randi Helen

I anledning Brith-Jorunn Hovdas 40-årsdag fant de andre misjonærdamene her i Juliaca ut at det var på tide å kjøpe inn litt finklær. På det lokale markedet Tupac Amaru fant de det de trengte, og sett bort fra hudfarge og enkelte andre mindre detaljer skulle man tro de var ektefødte Juliaca-beboere!

En svingom til ekte Juliaca-musikk til ære for jubilanten!

På bøljan blå

2008-11-23T18:13:00.000-08:00

Veronika, Olav og Randi Helen nyter solen. Men hvor er barna..........?

I dag (søndag) stod familiene Mulelid og Tjelle tidlig opp. Vi skulle nemlig på båttur på Titticacasjøen, nærmere bestemt til øya Taquile. Denne øya ligger ca. tre timer med båt fra Puno, og er kjent både for en flott natur og noen spesielle kulturelle særtrekk. På denne øya er det blant annet svært vanlig at mannfolka tar ansvar for strikkinga. Vi fikk praiet en rutebuss (les: Hiace) slik at vi fikk komme oss til Puno, og vel fremme i Puno unte vi oss den luksusen å leie oss en båt (med mannskap på tre). Det ble en flott dag på Titticacasjøen, og alle ti koste seg i godværet.

Disse karene har sannsynligvis sydd sine klær selv

Utedo med utsikt!

Selv om Taquile er en turistmagnet er dette en øy der de to tusen beboerne på en eiendommelig måte klarer å kombinere det å være turistobjekt og det å leve et vanlig liv. Denne øya er uten både biler og hunder, og spesielt det siste satte vi pris på. I Juliaca er det dessverre litt i overkant mange hunder. Vi avsluttet oppholdet på Taquile med å kjøle oss ned i Titticacasjøen. For noen var dette litt kaldt, men egentlig vartet Titticacasjøen opp med en god Sunnmørsk badetemperatur denne dagen.

Robert nyter badelivets gleder

På dødsveien

2008-11-17T18:35:00.000-08:00

Olav og jeg i front

Trangt for følgebilen......

Hele gjengen samlet

Denne helgen har jeg og Olav Tjelle vært på tur til La Paz i Bolivia. Etter mye styr på grensen fikk vi til slutt lov til å forlate Peru, og vel fremme i Bolivia var vi raske med å sikre oss en sykkeltur på det som blir omtalt som verdens farligste vei - the death road. Denne benevnelsen fikk den mens den ennå var hovedsfartsåre mellom La Paz og jungelen nord i Bolivia. Nå er det kommet ny vei, og det er først og fremst syklene som regjerer på den gamle veien. Denne veistrekningen er ikke bare farlig men også utrolig vakker! Søndag morgen stod vi klare på La Cumbre, nesten 4700 moh. Rundt oss var det nysnø, og tåka hindret mye av utsikten. Foran oss lå det 64 kilometer med nedoverbakke, og vi skulle ned til 1200 moh. Det utgjør en høydeforskjell på 3500 meter! De første 1500 høydemetrene gjorde vi unna på asfalt, før vi tok fatt på den egentlige dødsveien. Da forsvant tåka og vi fikk etterhvert kjenne skikkelig varme på kroppen. Vi startet med snø rundt oss, men kunne avslutte med en dukkert i tropevarme. Slå den! Dette var en opplevelse som anbefales på det varmeste!

Så seiler vi på.......

Vi reiste til La Paz for å kunne fornye vårt turistvisum til Peru. Men returen fra La Paz ble ikke helt som forventet. Det viste seg at hovedgrensestasjonen var stengt, så vi måtte improvisere litt og reise via Copacabana (ikke Brasil......). Det ble en eksotisk reise i lokale og trange busser, og vi fikk også oppleve en liten ferjetur på Titticacasjøen der bussen ble sendt med egen pram. Og ikke minst var dette en billig opplevelse. Det er ikke ille å kunne reise fra La Paz til Juliaca - en tur på rundt 7 timer - for under 40 kroner pr. person! Men som sagt - noen komfortabel tur var dette ikke.

Visumtrøbbel og sirkus

2008-11-09T05:13:00.000-08:00

Denne helgen er Randi Helen i Lima for å hente sitt carne - visum - til Peru. Hun og de aller fleste andre har fått innvilget visum og kan leve lenge og lykkelig i landet. Jeg og Olav derimot har som de eneste fått avslag på vår søknad om visum og må forlate landet med øyeblikkelig virkning. Det siste er nok en liten overdrivelse, men vi må en tur ut av landet i neste uke for å få fornyet vårt turistvisum. Men en tur til Bolivia og La Paz er ikke å forakte, og sannsynligvis ordner det seg også med visum - på sikt. For å få bort tankene på visum var jeg og barna på sirkus i går. For barna var dette deres første sirkusbesøk, og sett bort fra noen mer eller mindre sensuelle dansenummer (se bloggen til Tjelle for bilde og ytterligere kommentarer) holdt sirkuset et jevnt godt kunstnerisk nivå. Men det var nok ikke like glamorøst som i Norge. Når artistene ikke holdt på med egne nummer, hjalp de til med å rigge og støtte opp om de andre artistene. Og teltet var en sak for seg selv. Vi var svært glade for at det var oppholdsvær........... Sirkuset var også et bilde av kjønnsforskjellene og kjønnsrollene i Peru. Jentene fikk vise seg frem - mer eller mindre påkledd - i dansenummer, mens artisteriet var overlatt til mennene.

Den store turhelgen

2008-11-03T17:53:00.000-08:00

Også her i Peru er det flest hverdager, men denne helgen fikk vi virkelig dekket vårt behov for utflukter. Vi startet på lørdag med en felles tur ut på "prærien". Vi parkerte bilene på et leirsted drevet av tysk-amerikanske misjonærer og gikk en tur på flatlandet på leting etter en elv å bade i. Og som bildet viser fant vi elven, og både store og små koste seg utover dagen. På søndag besøkte vi de berømte sivøyene på Titticacasjøen. Dette er et popluært turistmål, og selvsagt også litt preget av dette. Men det er vel verdt et besøk, og rundt 3500 mennesker bor ute på disse flytende øyene. Denne søndagen var det allhelgensdag, og det er en stor og viktig dag for Peruanerne. På veg tilbake fra sivøyene møtte vi dette følget som helt klart var på veg til en gravplass på fastlandet. Vi avsluttet turhelgen med en svipptur innom Sillustani, et høydedrag med mange store gravkammer (Chullpas) som Colla-stammen i sin tid brukte for å gravlegge sine VIP-personer.

Andrea den hardbaldne

2008-11-01T05:20:00.000-07:00

Denne uka har Andrea vært en tøff jente. Hun har for det første tilbragt hele tre timer i en tannlegestol med diverse greier puttet inn i munnen. Bakgrunnen for tannlegebesøket var ising i tennene, noe som viste seg å være en betennelse. Resultatet ble to besøk hos tannlegen og tilsammen rundt tre timer i tannlegestolen. Og prisen? Rundt kr 180,-! Så det er bare å komme til Peru om du har behov for å gjøre noe med tennene dine! I går fikk vi i Juliaca besøk av tre løver. Sannsynligvis er de en fortropp til et sirkus, men de stod på et åpent område i en liten tilhenger til alles beskulelse. Det var Randi Helen som først observerte løvene på en trimtur, og hun kunne stolt fortelle at denne gangen hadde hun ikke bare møtt hunder da hun trimmet. Nå hadde hun også møtt løver! Og det viste seg at hun hadde rett. Og som den tøffingen Andrea er, så måtte også hun besøke løvene. Det kan bli lenge til neste gang vi får besøk av løver i Juliaca!

When the saints go marching in.....

2008-10-26T20:08:00.000-07:00

I Peru er det å marsjere svære greier, og på skolen lærer barna tidlig å gå i tog og marsjere. Utenom 17. mai er ikke vi nordmenn så flinke til å marsjere, og strengt tatt er det vel mer kaos enn taktfast marsjering i et 17. mai tog. Vel tilbake i høylandet ble Den norske skolen i Juliaca inivitert til å være med på flaggheising og marsjering på plazaen (torget) i Juliaca. Vi skulle få gå sammen med den lutherske grunnskolen (Martin Lutero) her i Juliaca. Selve marsjen var enkel nok, rundt 200 meter forbi de høye herrer i Juliaca (og en missekandidat) som satt ringside og fulgte med på de marsjerende. Vi tror vi klarte oss brukbart, men sett fra et Peruansk perspektiv fikk nok vår marsjering knapt ståkarakter. Men det var artig læll! Og vi fikk brukt våre norske flagg!

Summer can`t last too long....

2008-10-23T15:35:00.000-07:00

Jeg ble fristet til å bruke en sangtittel fra gruppa Asia (passer egentlig dårlig når vi faktisk befinner oss i Sør-Amerika, men det er en annen sak) som overskrift denne gangen. Vår tid i Arequipa er snart over for denne gang, og det betyr også at vi kan pakke bort shortsen for en stund. Vi har hatt gode dager i Arequipa, og denne uken har vi hatt misjonærsamling i tre dager og vanlig skole i to dager. På misjonærsamlingen var det fokus på åndelig påfyll, og det var hentet talerkrefter fra både Bolivia og Danmark. Som dere ser av bildene var det ikke bare tid for åndelig påfyll. Det var også tid for lek, bading og avslapning. Det siste representert ved Arild Herigstad og Helge Hamre, som hadde parkert seg selv i behørig avstand fra bassengkanten ved golfklubben her i Arequipa. Var det noen som sa at et misjonærliv bare er hardt arbeid?

Tilbake i Arequipa

2008-10-12T17:22:00.000-07:00

Etter nesten to måneder i Juliaca er vi nå tilbake i Arequipa. Her skal vi være i to uker. Vi hadde en flott tur nedover (ja, turen har en høydeforskjell på over to tusen meter!) sammen med familien Tjelle, og det var ikke bare høyden som var forskjellig. Også kjørtetøyene var svært forskjellige. Vi kjørte nemlig misjonens to ytterpunkter når det gjelder biler. Vi kjørte den gamle Mazda`n som bare går i 40 - 50 km/t i motbakkene, og da kan turen fort bli litt lengre enn nødvendig. Her i Juliaca er det sommerlige temperaturer, og i dag har vi lekt turister i Arequipa. Bildet er fra Plaza de Armas, det historiske torget i Arequipa. I morgen er det slutt på "ferien". Da venter en intens uke med språkopplæring. Det er kanskje ikke riktig å si at vi gleder oss til denne uka.

Spennende vær?

2008-10-09T18:20:00.000-07:00

Normalt er været her i Juliaca ikke av det mest spennende slaget, men vi begynner å merke at vi nærmer oss regntiden. På tirsdag hadde vi en skikkelig rotbløyte, og det må vi forvente mer av i tiden fremover. Regn i Juliaca er ofte kombinert med lyn og torden, og da blir himmelen mørk. Selv på fine dager kan vi oppleve interessante værfenomener, som f.eks. lokale virvelvinder. På lørdag drar vi ned til lavlandet igjen (Arequipa, 2350 m.o.h.), der vi skal være i nesten to uker. Den første uka er vår høstferie, men den skal vi bruke til språkstudier. Den andre uka er det misjonærsamling, og vi tror det blir hyggelige dager. I Arequipa er det mer sommerlige temperaturer, så nå er det bare å pakke shortsen!

Språk

2008-09-28T19:52:00.000-07:00

Vi voksne har nå begynt med språkopplæring, og i tre uker fremover skal vi hver ukedag ha 90 minutter med spanskundervisning med språklærer. Den fjerde uka skal vi være språkstudenter på heltid (høstferien). Den første uka er nå over, og vi ser at det er tøft å sitte på skolebenken to skoletimer hver dag i tillegg til at vi må gjennomføre jobben vår. Men forhåpentligvis vil dette resulterere i at vi etterhvert får bedre tak på det spanske språket. Apropos språk, så kom jeg over dette skiltet i Juliaca sentrum. Det er ikke lite frimodig av en tannlege å påberope seg hjertet til Jesus, men i Peru er alt mulig! (PS! Mens denne meldingen skrives går den første filmen om Elling på TVPeru. Det er ikke hver dag vi hører norsk talemål på peruansk TV!)

En liten stemningsrapport...

2008-09-23T21:35:00.000-07:00

Klokken er 23.30 tirsdag 23. september. Utenfor (og innenfor) leiligheten er det et infernalsk bråk utført av 5- 6 musikkorps som spiller samtidig, men ikke samme melodi! (hvis de i det hele tatt har noen melodi.....). Det er feiring av våren, og den foregår bare 100 meter fra leiligheten vår! Parke Grau (parken "vår") er omgjort til en salig blanding av fyrverkeritårn, musikkorps, dans og åpenlys drikking (ølet flyter bokstavelig talt). Peruanerene er glade i både korpsmusikk og fyrverkeri, men det er ikke alltid dette kommer på tidspunkt som passer våre norske ører. Dette blir litt av en natt!!!

Ut på tur igjen!

2008-09-21T06:56:00.000-07:00

I helgene prøver vi å komme oss litt ut, og denne lørdagen var det fedre og barn som hadde som mål å bestige det som må være den høyeste fjelltoppen i umiddelbar nærhet av Juliaca. Selv om de yngste fikk litt hjelp av misjonens Landcruiser deler av veien, måtte alle bruke sine egne bein de siste ca to hundre høydemetrene opp til toppen på 4125 meter over havet. På det første bildet ser dere blant annet Andrea på vei oppover, og alle tre blad Mulelid (+ far) kom velberget både opp og ned.

Badetur

2008-09-14T18:59:00.000-07:00

I dag har store deler av misjonærflokken i Juliaca vært på badetur til et badeanlegg lagt til varme kilder i Putina, ca. 2 timer fra Juliaca. Vi hadde en flott tur på svært variert veistandard. På en humpete grusvei valgte også ett av dekkene å ta kvelden, så det ble også tid for et lite hjulskift. Badeanlegget var greit nok det, men hverken skilt eller vei (nesten ufremkommelig de siste metrene) ga noen tilbakmelding på at dette var en turistattraksjon. Det er kanskje ikke hverdagskost at det kommer en haug med gringos til Putina for å bade, og det er nok grunnen til at vi hadde ganske mange tilskuere til vår lille badeøkt. Og prisen for denne herligheten? Kr 2,- pr. person!!! Litt billigere enn Pirbadet........